Mandag 31. mars 2008
Ny uke, nye muligheter - kanskje jeg kan få avsluttet noen fler løse tråder? Det er lov å håpe i hvert fall!
Dagen har, om ikke annet, gått fort. Full dag med forelesninger tar på, men innerst inne var det nå veldig godt å komme ordentlig igang med forelesningene igjen - å følge opp. Jeg har vært så altfor sløv til å komme i gang dette semesteret, og nå MÅ jeg bare. Merkelig hvor vanskelig det skal være å "ta seg sammen" fra begynnelsen av semesteret?
Ettermiddag gikk fort. Jobbet litt, Blondinen var på bursdag og gutta "ordnet" i hele andre etasje. Fikk en god prat med min kjære slik at vi er forberedt til morgendagens møte, og jeg dro til og med tidlig til styremøte. Det var godt å sitte helt alene og summe seg før de andre styremedlemmene ankom. Det ble et godt og konstruktivt møte. Vi har mange viktige og krevende saker på bordet nå, men jeg ser det som om vi er over det verste og gleder meg til å se fruktene av alt arbeidet vi legger ned. Utrolig spennende og kjekk erfaring!
En stjerne i boka - jeg sier meg fornøyd med dagen!
mandag 31. mars 2008
søndag 30. mars 2008
Bomullshode.
Søndag 30. mars 2008
Tenk hvis man bare kunne lulle seg inn i bomull og være helt nummen.. sove, sove, sove.. ja, jeg er trøtt... Kroppen er varm og slapp, og hodet kjennes ut som om det er bomull både innen i og utapå.. ;)
I dag har jeg "løpt" mellom vaskemaskinen og bøkene mine, og lid meg gjennom en usannsynlig langdryg engelsk artikkel. Jeg er spent på ukene som kommer, kjenner at det rører seg mye i kroppen, vanskelig å finne ro.
Sove litt mer...
Tenk hvis man bare kunne lulle seg inn i bomull og være helt nummen.. sove, sove, sove.. ja, jeg er trøtt... Kroppen er varm og slapp, og hodet kjennes ut som om det er bomull både innen i og utapå.. ;)
I dag har jeg "løpt" mellom vaskemaskinen og bøkene mine, og lid meg gjennom en usannsynlig langdryg engelsk artikkel. Jeg er spent på ukene som kommer, kjenner at det rører seg mye i kroppen, vanskelig å finne ro.
Sove litt mer...
lørdag 29. mars 2008
En lang, lang dag....
Lørdag 29. mars 2008
Jeg må nok bare innse det, eller kanskje det handler mer om innrømmelse? Jeg er ikke 25 år lenger, ei heller har jeg den fysiken jeg en gang hadde, og jeg er så altfor avhengig av søvn og mat til faste tider - til at jeg kan være ute å leke med de andre barna så sent på kvelden.. i hvert fall når jeg ikke kan få sove til jeg våkner "dagen derpå". Å legge seg kl to "midt i natta", og stå opp igjen rett over åtte for å reise på arbeidsseminar.. det var rett og slett overkill.. ;)
Arbeidssamlingen i bedriften jeg er styreleder i ble en heldagsaffære, jeg var ikke hjemme før rett over fire. Det ble en slitsom dag; men også utrolig spennende og lærerik - det er mye å ta tak i, men også mye å være fornøyd med.
Jeg er så takknemlig for å få lov til å være med i denne prosessen og høste disse erfaringene - uten tvil! Så utrolig tilfredsstillende å se hvordan veldig mye av alt det jeg har lært de siste årene, faktisk kommer til anvendelse. Mange ting har festet seg og mye kan omsettes til det virkelig liv. Det er morsomt å se hvordan jeg har evnen til å påvirke andres hverdag, at jeg i kraft av mine gode egenskaper (de andre lar vi ligge nå!) kan endre ting og kanskje til og med gjøre noens liv bedre!
I skrivende stund er jeg dog enda mer i tvil om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Mange meninger, mange spennede ting som drar i meg og flere forskjellige retninger som presser på. Jeg er tydeligvis ikke ute av tenkeboksen enda!
Dilbert’s ”Salary Theorem” states that engineers and scientists
can never earn as much as business executives and sales people.
This theorem can now be supported by a mathematical equation
based on the following two postulates:
1. Knowledge is Power. ( knowledge = power )
2. Time is Money. ( time = money )
As every engineer knows Power = Work / Time
Since: ( Knowledge = Power ) and ( Time = Money )
It follows that: Knowledge = Work / Money.
Solving for Money, we get: Money = Work / Knowledge.
Thus, as Knowledge approaches zero, Money approaches infinity,
regardless of the amount of work done.
Conclusion:The less you know, the more you make.
Jeg må nok bare innse det, eller kanskje det handler mer om innrømmelse? Jeg er ikke 25 år lenger, ei heller har jeg den fysiken jeg en gang hadde, og jeg er så altfor avhengig av søvn og mat til faste tider - til at jeg kan være ute å leke med de andre barna så sent på kvelden.. i hvert fall når jeg ikke kan få sove til jeg våkner "dagen derpå". Å legge seg kl to "midt i natta", og stå opp igjen rett over åtte for å reise på arbeidsseminar.. det var rett og slett overkill.. ;)
Arbeidssamlingen i bedriften jeg er styreleder i ble en heldagsaffære, jeg var ikke hjemme før rett over fire. Det ble en slitsom dag; men også utrolig spennende og lærerik - det er mye å ta tak i, men også mye å være fornøyd med.
Jeg er så takknemlig for å få lov til å være med i denne prosessen og høste disse erfaringene - uten tvil! Så utrolig tilfredsstillende å se hvordan veldig mye av alt det jeg har lært de siste årene, faktisk kommer til anvendelse. Mange ting har festet seg og mye kan omsettes til det virkelig liv. Det er morsomt å se hvordan jeg har evnen til å påvirke andres hverdag, at jeg i kraft av mine gode egenskaper (de andre lar vi ligge nå!) kan endre ting og kanskje til og med gjøre noens liv bedre!
I skrivende stund er jeg dog enda mer i tvil om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Mange meninger, mange spennede ting som drar i meg og flere forskjellige retninger som presser på. Jeg er tydeligvis ikke ute av tenkeboksen enda!
Dilbert’s ”Salary Theorem” states that engineers and scientists
can never earn as much as business executives and sales people.
This theorem can now be supported by a mathematical equation
based on the following two postulates:
1. Knowledge is Power. ( knowledge = power )
2. Time is Money. ( time = money )
As every engineer knows Power = Work / Time
Since: ( Knowledge = Power ) and ( Time = Money )
It follows that: Knowledge = Work / Money.
Solving for Money, we get: Money = Work / Knowledge.
Thus, as Knowledge approaches zero, Money approaches infinity,
regardless of the amount of work done.
Conclusion:The less you know, the more you make.
fredag 28. mars 2008
Rosa på ball!
Fredag 28. mars 2008
Ja, tenk det! For aller, aller første gang i hele mitt liv har jeg vært på ball i kveld!
Dette har vært en seriøst hektisk dag, og på mange måter er det egentlig veldig deilig.. godt å kjenne at man lever og at det skjer ting. Først fire timer forelesning og samtale med foreleser, så hyggelig lunsj med gode venninner for deretter å hente toppen til kjolen som måte sys inn litt. Så bar det videre til 2,5 time i frisørstolen med klipp, farge, vask og føn og nøye lagt sminke. Hjem igjen for litt negllak, den siste finish og på med ball kjolen.
Det er ikke så ofte i løpet av alle hverdagene som passerer forbi at man føler seg skikkelig fresh og flott, men i kveld må jeg innrømme at jeg følte med rimelig vel tilpass.
Det ble en lang og hyggelig kveld på Teatercafeen sammen med medstudenter og administrasjonen. Gode studievenninner og -venner, var med på å gjøre kvelden svært hyggelig - og man har kanskje til og med stiftet noen nye hyggelig og viktige bekjentskaper?
Det ble selvfølgelig altfor sent, jeg hadde lovet meg selv å gå hjem tidlig. Det var bare så utrolig deilig å endelig "slå ut håret" litt igjen, rocke skikkelig på både rockebenet og resten av kroppen og synge til jeg ble hes. Dessuten kunne man jo ikke gå glipp av gode venninner som synger duett; "Feeling Good"!
Ja, tenk det! For aller, aller første gang i hele mitt liv har jeg vært på ball i kveld!
Dette har vært en seriøst hektisk dag, og på mange måter er det egentlig veldig deilig.. godt å kjenne at man lever og at det skjer ting. Først fire timer forelesning og samtale med foreleser, så hyggelig lunsj med gode venninner for deretter å hente toppen til kjolen som måte sys inn litt. Så bar det videre til 2,5 time i frisørstolen med klipp, farge, vask og føn og nøye lagt sminke. Hjem igjen for litt negllak, den siste finish og på med ball kjolen.
Det er ikke så ofte i løpet av alle hverdagene som passerer forbi at man føler seg skikkelig fresh og flott, men i kveld må jeg innrømme at jeg følte med rimelig vel tilpass.
Det ble en lang og hyggelig kveld på Teatercafeen sammen med medstudenter og administrasjonen. Gode studievenninner og -venner, var med på å gjøre kvelden svært hyggelig - og man har kanskje til og med stiftet noen nye hyggelig og viktige bekjentskaper?
Det ble selvfølgelig altfor sent, jeg hadde lovet meg selv å gå hjem tidlig. Det var bare så utrolig deilig å endelig "slå ut håret" litt igjen, rocke skikkelig på både rockebenet og resten av kroppen og synge til jeg ble hes. Dessuten kunne man jo ikke gå glipp av gode venninner som synger duett; "Feeling Good"!
torsdag 27. mars 2008
..kommer våren?
Torsdag 27. mars 2008
Solen skinner fra klar, blå, skyfri himmel, og jeg kjenner at hver fiber i kroppen min lengter etter sol, sommer og varme. Jeg er så klar for lysere dager, lange kvelder, gåturer i solnedgangen, barn som løper ute og leker, grilling på terrassen og den reparerende effekten fra solens stråler.
Bøllen har vært hjemme i dag også, han er lei av å være syk og lei av å være inne og det faller ikke fult så enkelt å holde humøret oppe i dag. Min kjære jobbet på morgenen og jeg dro på skolen på ettermiddagen. Stemningen har vært bedre kan man si.
Heldigvis, for meg, fikk jeg noen timer alene i ettermiddag; på skoshopping.. Usikker på hvor "morsomt" det egentlig var, men veldig deilig å være alene noen timer. Jeg endte turen med 20 min solarium og kjøpte deretter med litt "kveldsmat" hjem til meg og min kjære.
Jeg føler at kroppen, hodet, tankene og til en viss grad følelsene er på vei inn på rett spor igjen, jeg håper at det vedvarer og øker i takt med solens høyde på himmelhvelvingen.
Solen skinner fra klar, blå, skyfri himmel, og jeg kjenner at hver fiber i kroppen min lengter etter sol, sommer og varme. Jeg er så klar for lysere dager, lange kvelder, gåturer i solnedgangen, barn som løper ute og leker, grilling på terrassen og den reparerende effekten fra solens stråler.
Bøllen har vært hjemme i dag også, han er lei av å være syk og lei av å være inne og det faller ikke fult så enkelt å holde humøret oppe i dag. Min kjære jobbet på morgenen og jeg dro på skolen på ettermiddagen. Stemningen har vært bedre kan man si.
Heldigvis, for meg, fikk jeg noen timer alene i ettermiddag; på skoshopping.. Usikker på hvor "morsomt" det egentlig var, men veldig deilig å være alene noen timer. Jeg endte turen med 20 min solarium og kjøpte deretter med litt "kveldsmat" hjem til meg og min kjære.
Jeg føler at kroppen, hodet, tankene og til en viss grad følelsene er på vei inn på rett spor igjen, jeg håper at det vedvarer og øker i takt med solens høyde på himmelhvelvingen.
onsdag 26. mars 2008
Foreldre med syke barn..
Onsdag 26. mars 2008
Det finnes neppe noe særlig mer slitsomt og vanskelig, og gjenstand for dårlig samvittighet, enn å være foreldre til syke barn. Hvis du i tillegg selv er syk også, så fornemmer jeg at toppen av frustrasjon er innen rimelig nær rekkevidde.
Etter å ha sykdom i huset siden 10. mars, var gleden stor da alle kunne reise ut av huset i går.. men i dag måtte jammen meg logistikksjefen planlegge litt igjen. Bøllen var syk igjen, med feber og sår hals. Det ble skiftarbeid hvor min kjære var litt på jobb, før han kom hjem mens jeg gjorde ferdig en engelskpresentasjon. Deretter dro jeg ned for å ha prøveeksamen i muntlig engelsk og møte med foreleser. Hjem igjen slik at min kjøre kunne reise på jobb igjen.. og sånn gikk nå dagen.
Vage ideer om å fortsette den gode trenden jeg inne, og faktisk gjøre et innhog i pensumbøkene, ble raskt lagt på hyllen igjen av en varm liten gutt som søkte mammaes fang. Man er jo ikke på noen måter i stand til å si nei til disse små menneskene som ene og alene stoler på at du skal ta vare på dem og hjelpe dem til å bli friske igjen. Vi endte med å reise på legevakten på ettermiddagen, mens Blondinen var på bursdag og min kjære jobbet, det var ikke mulig å få time hos fastlegen før fredag.. Ikke noe annet å si om den lille mannen, en forkjølelse og feber. Jeg tror "noen" må belage seg på å være hjemme i morgen også...
Det finnes neppe noe særlig mer slitsomt og vanskelig, og gjenstand for dårlig samvittighet, enn å være foreldre til syke barn. Hvis du i tillegg selv er syk også, så fornemmer jeg at toppen av frustrasjon er innen rimelig nær rekkevidde.
Etter å ha sykdom i huset siden 10. mars, var gleden stor da alle kunne reise ut av huset i går.. men i dag måtte jammen meg logistikksjefen planlegge litt igjen. Bøllen var syk igjen, med feber og sår hals. Det ble skiftarbeid hvor min kjære var litt på jobb, før han kom hjem mens jeg gjorde ferdig en engelskpresentasjon. Deretter dro jeg ned for å ha prøveeksamen i muntlig engelsk og møte med foreleser. Hjem igjen slik at min kjøre kunne reise på jobb igjen.. og sånn gikk nå dagen.
Vage ideer om å fortsette den gode trenden jeg inne, og faktisk gjøre et innhog i pensumbøkene, ble raskt lagt på hyllen igjen av en varm liten gutt som søkte mammaes fang. Man er jo ikke på noen måter i stand til å si nei til disse små menneskene som ene og alene stoler på at du skal ta vare på dem og hjelpe dem til å bli friske igjen. Vi endte med å reise på legevakten på ettermiddagen, mens Blondinen var på bursdag og min kjære jobbet, det var ikke mulig å få time hos fastlegen før fredag.. Ikke noe annet å si om den lille mannen, en forkjølelse og feber. Jeg tror "noen" må belage seg på å være hjemme i morgen også...
tirsdag 25. mars 2008
Hverdagen er over oss igjen!
Tirsdag 25. mars 2008
..eller i hvert fall nesten..
Jeg tror jeg er inne i god steam igjen nå - i hvert fall på noen områder. Jeg har fått avsluttet et par ting i dag også, og tatt i noen andre som jeg har utsatt altfor lenge. Det er som kjent fordelen med å snuse på bunnen av stigen; det er bare en vei å gå og det er opp!
Min kjære tilbragte dagen her hjemme sammen med meg og tok en røsk i sine egne prosjekter, fra pulten på den andre siden av kontoret. Stilltiende forståelse mens snøen daler sakte og stille utenfor vinduet - en god stemning som kan merkes. Det eneste vi manglet i dag, var litt mer tid alene, en peis og en god film på TV mens vi lå rullet under ullteppet på sofaen med varm kakao i koppen.. men det kommer en dag!
Bøllen var på plass i barnehagen igjen i dag, litt skeeeeptisk til å begynne med, men ville selvfølgelig ikke hjem da vi hentet. Kjempesliten etter første dag tilbake og har stort sett sovet eller koset med mammaen og pappaen sine hele ettermiddagen - for en deilig gutt!
Blondinen var tilbake igjen på SFO, skolen begynner først i morgen. Så godt å være tilbake blant venninnene og de har storkost seg ute i snøen i dag. Hun har hatt en god dag i dag, sliten hun også.. la seg tidlig og sovnet tvert. Nydelige, kosete tulla vår!
Jo, alt i alt en god dag i Days of My Life!
..eller i hvert fall nesten..
Jeg tror jeg er inne i god steam igjen nå - i hvert fall på noen områder. Jeg har fått avsluttet et par ting i dag også, og tatt i noen andre som jeg har utsatt altfor lenge. Det er som kjent fordelen med å snuse på bunnen av stigen; det er bare en vei å gå og det er opp!
Min kjære tilbragte dagen her hjemme sammen med meg og tok en røsk i sine egne prosjekter, fra pulten på den andre siden av kontoret. Stilltiende forståelse mens snøen daler sakte og stille utenfor vinduet - en god stemning som kan merkes. Det eneste vi manglet i dag, var litt mer tid alene, en peis og en god film på TV mens vi lå rullet under ullteppet på sofaen med varm kakao i koppen.. men det kommer en dag!
Bøllen var på plass i barnehagen igjen i dag, litt skeeeeptisk til å begynne med, men ville selvfølgelig ikke hjem da vi hentet. Kjempesliten etter første dag tilbake og har stort sett sovet eller koset med mammaen og pappaen sine hele ettermiddagen - for en deilig gutt!
Blondinen var tilbake igjen på SFO, skolen begynner først i morgen. Så godt å være tilbake blant venninnene og de har storkost seg ute i snøen i dag. Hun har hatt en god dag i dag, sliten hun også.. la seg tidlig og sovnet tvert. Nydelige, kosete tulla vår!
Jo, alt i alt en god dag i Days of My Life!
mandag 24. mars 2008
Er det slutt alt?
Mandag 24. mars 2008
Merkelig at det går an.. at det går an å bli like overrasket og fortumlet hver gang en høytid eller ferie er over. De kommer så fort, som kastet over oss, og vi har store planer om alt det vi skal få gjort i løpet av noen stakkars små fridager inn i mellom hverdagjaget. Hver gang blir jeg altså like overrasket; overrasket over fort dagene går, over hvor lite jeg fikk gjort og over at det allerede er hverdag igjen..
Ungene har kost seg her hjemme i dag, ikke helt i form enda noen av dem. De har lekt, puslet og sett på film, mye sammen med min kjære. Jeg har endelig fått avsluttet et par litt større prosjekter som har ligget tålmodige i store hauger på kontoret og ventet på meg, i tillegg til at jeg endelig har begynt et rimelig ordentlig forsøk på forberedelse til første eksamen som nærmer seg raskt. Dagen ble avsluttet med "julemiddag" hos mammaen og pappaen min; en "rigtig dejlig afslutning" på årets påskeferie.
Merkelig at det går an.. at det går an å bli like overrasket og fortumlet hver gang en høytid eller ferie er over. De kommer så fort, som kastet over oss, og vi har store planer om alt det vi skal få gjort i løpet av noen stakkars små fridager inn i mellom hverdagjaget. Hver gang blir jeg altså like overrasket; overrasket over fort dagene går, over hvor lite jeg fikk gjort og over at det allerede er hverdag igjen..
Ungene har kost seg her hjemme i dag, ikke helt i form enda noen av dem. De har lekt, puslet og sett på film, mye sammen med min kjære. Jeg har endelig fått avsluttet et par litt større prosjekter som har ligget tålmodige i store hauger på kontoret og ventet på meg, i tillegg til at jeg endelig har begynt et rimelig ordentlig forsøk på forberedelse til første eksamen som nærmer seg raskt. Dagen ble avsluttet med "julemiddag" hos mammaen og pappaen min; en "rigtig dejlig afslutning" på årets påskeferie.
The Butterflies struggle
A man found a cocoon of a butterfly. One day a small opening appeared. He sat and watched the butterfly for several hours as it struggled to force its body through that little hole. Then it seemed to stop making any progress. It appeared as if it had gotten as far as it could,and it could go no further.
So to help the butterfly he took a pair of scissors and snipped off the remaining bit of the cocoon. The butterfly then emerged easily. But it had a swollen body and small, shriveled wings. The man continued to watch the butterfly because he expected that, at any moment, the wings would enlarge and expand to be able to support the body, which would contract in time.
Neither happened! In fact, the butterfly spent the rest of it's life crawling around with a swollen body and shriveled wings. It never was able to fly.
What the man, in his kindness and haste, did not understand was that the restricting cocoon and the struggle required for the butterfly to get through the tiny opening were God's way of forcing fluid from the body of the butterfly into its wings so that it would be ready for flight once it achieved its freedom from the cocoon. Sometime struggles are exactly what we need in our lives. If God allowed us to go through our lives without any obstacles, it would cripple us. We would not be as strong as what we could have been. We could never fly!
What we struggle with makes us strong!
So to help the butterfly he took a pair of scissors and snipped off the remaining bit of the cocoon. The butterfly then emerged easily. But it had a swollen body and small, shriveled wings. The man continued to watch the butterfly because he expected that, at any moment, the wings would enlarge and expand to be able to support the body, which would contract in time.
Neither happened! In fact, the butterfly spent the rest of it's life crawling around with a swollen body and shriveled wings. It never was able to fly.
What the man, in his kindness and haste, did not understand was that the restricting cocoon and the struggle required for the butterfly to get through the tiny opening were God's way of forcing fluid from the body of the butterfly into its wings so that it would be ready for flight once it achieved its freedom from the cocoon. Sometime struggles are exactly what we need in our lives. If God allowed us to go through our lives without any obstacles, it would cripple us. We would not be as strong as what we could have been. We could never fly!
What we struggle with makes us strong!
søndag 23. mars 2008
Solfylt søndag!
Søndag 23. mars 2008
De små tingene i en hektisk hverdag blir viktigere å ta vare på for hver dag som går.. for hver dag man ser barna vokse, for hver soloppgang og -nedgang, for hver dag som legges i livet ditt.
Det har vært en deilig solrik og varm søndag, og jeg føler for å uttrykke takknemlighet for de gode tingene i mitt liv; mine to vakre barn, mine kjære mann, mine foreldre og søsken, gode venner, hjemmet vårt og alle de små vakre ting og hendelser som fyller vårt liv. Det ligger vel mellem linjene at dette har vært en god dag, og det gir meg en god følelse å med hånden på hjertet kunne si at jeg ikke har noe å utsette på timene som har fylt denne søndagen i mars.
Mine søte små tilbrakte det meste av dagen hos mormor og morfar; de var der fra kl to i går, sov der i natt og ble hentet halv fem.. og de storkoser seg der! Dessverre har Bøllen blitt syk igjen, dermed sov han bort det meste av dagen i dag. Han er verdens beste, bløteste og mest kosete guttebass når han er syk, og vi rett og slett bare elsker ham alle sammen. Blondinen var i veldig godt humør og har hatt en fin ettermiddag her hjemme. Vi har kost oss sammen vi fire og jeg aner en fin avslutning på påskeferien.
De små tingene i en hektisk hverdag blir viktigere å ta vare på for hver dag som går.. for hver dag man ser barna vokse, for hver soloppgang og -nedgang, for hver dag som legges i livet ditt.
Det har vært en deilig solrik og varm søndag, og jeg føler for å uttrykke takknemlighet for de gode tingene i mitt liv; mine to vakre barn, mine kjære mann, mine foreldre og søsken, gode venner, hjemmet vårt og alle de små vakre ting og hendelser som fyller vårt liv. Det ligger vel mellem linjene at dette har vært en god dag, og det gir meg en god følelse å med hånden på hjertet kunne si at jeg ikke har noe å utsette på timene som har fylt denne søndagen i mars.
Mine søte små tilbrakte det meste av dagen hos mormor og morfar; de var der fra kl to i går, sov der i natt og ble hentet halv fem.. og de storkoser seg der! Dessverre har Bøllen blitt syk igjen, dermed sov han bort det meste av dagen i dag. Han er verdens beste, bløteste og mest kosete guttebass når han er syk, og vi rett og slett bare elsker ham alle sammen. Blondinen var i veldig godt humør og har hatt en fin ettermiddag her hjemme. Vi har kost oss sammen vi fire og jeg aner en fin avslutning på påskeferien.
lørdag 22. mars 2008
En stille dag..
Lørdag 22. mars 2008
Påskeaften, en stille dag med strålende sol og glitrende snø. En dag for ro, en dag for ettertanke, en dag for å lytte.. Uten å sette på musikk eller annen lyd har dagen sneglet seg avgårde mens vi rydder, stuller og steller. Vi nyter stillheten og hverandres ro, vi har ikke snakket mye men allikevel jobbet side ved side med den riktige forståelsen. Jeg føler meg fortsatt en smule stresset over alt som skal gjøres, men har allikevel oppnåd en vis følelse av å være nogenlunde i vater igjen. Utfordringene står i kø og jeg har fortsatt ingen anelse om hvordan jeg skal angripe dem eller i hvilken rekkefølge, tiden vil vise hvor veien skal gå også denne gangen.
Barna har tilbragt dagen sammen med onkel og tante, og sover nå søt i sengene sine hos mormor og morfar. Det har gjort oss godt å senke tempo og føle litt ro, og jeg håper det gjør det samme for dem. Jeg savner dem sykt når de ikke er; snakk om motstridende følelse som fyller kroppen med sin egen intensitet akkurat når det passer seg.
Livet er ikke det værste man har... og om lidt er kaffen klar..
Påskeaften, en stille dag med strålende sol og glitrende snø. En dag for ro, en dag for ettertanke, en dag for å lytte.. Uten å sette på musikk eller annen lyd har dagen sneglet seg avgårde mens vi rydder, stuller og steller. Vi nyter stillheten og hverandres ro, vi har ikke snakket mye men allikevel jobbet side ved side med den riktige forståelsen. Jeg føler meg fortsatt en smule stresset over alt som skal gjøres, men har allikevel oppnåd en vis følelse av å være nogenlunde i vater igjen. Utfordringene står i kø og jeg har fortsatt ingen anelse om hvordan jeg skal angripe dem eller i hvilken rekkefølge, tiden vil vise hvor veien skal gå også denne gangen.
Barna har tilbragt dagen sammen med onkel og tante, og sover nå søt i sengene sine hos mormor og morfar. Det har gjort oss godt å senke tempo og føle litt ro, og jeg håper det gjør det samme for dem. Jeg savner dem sykt når de ikke er; snakk om motstridende følelse som fyller kroppen med sin egen intensitet akkurat når det passer seg.
Livet er ikke det værste man har... og om lidt er kaffen klar..
fredag 21. mars 2008
Smerte!
Fredag 21. mars 2008
Mammahjertet fikk en ny voldsom dag - og det samme gjorde mammaens rygg!
Det som skulle vært en hyggelig frokost for fire på cruisebåten, ble i stedet frokost på skift og slitsomt maraton for å få logistikken til å gå opp. Blondinen våknet med rett over 39 i feber i dag også, og med en nese som bare bløde og bløde.
Guttene gikk til frokost mens jeg ryddet, vasket, trøstet og pakket. Etterpå tok jeg med Bøllen opp til frokost nummer to mens min kjære stelte Blondinen. Vi fikk morfar til å hente oss på kaia i Oslo, i tett snødrev, og kom etter mye om og men (og uten å blø på noen) hjem til byen vår.
Bøllen ble med til mormor og morfar, mens vi andre tre reiste på legevakten. Heldigvis var det usannsynlig stille der på en langfredagsformiddag og vi kom rett inn. Feberen var halvhøy, det samme var streptokokk-testen, så nå blir det en god uke med antibiotikakur. Legen hadde ingen god forklaring på den voldsomme blødningen fra nesen, så jeg tror nok en skikkelig legesjekk hos fastlegen er på sin plass. Jeg blir så utrolig bekymret og redd når en av gullene blir så dårlig, alle følelsene velter opp inne i meg..
Da vi skulle gå ut av bilen hjemme snudde jeg meg litt forkjært da jeg skulle løsne Blondinen fra beltet, og dermed smalt det. Så sinnsykt vondt! Det viste seg å være en forstrekt muskel, men det forhindret meg i å gjøre noe som helst resten av dagen.. jeg klarte ikke å løfte melkekartongen en gang. På et blunk var min forståelse for min kjæres problemer etter prolapsen betraktelig økt!
Onkel og tante kom til oss på ettermiddag, lagde pizza og lekte med barna. Vi så på film og skravlet, og til slutt la onkel og tante barna - det var deilig det. Utrolig takknemlig og glad for å ha dem i livet vårt, er til tider usikker på hva vi skulle ha gjort uten dem!
Det sies at det tar et minutt å finde en spesiel person,
en time å verdsette dem,
en hel dag at elske dem,
men et helt liv for å glemme dem.
Mammahjertet fikk en ny voldsom dag - og det samme gjorde mammaens rygg!
Det som skulle vært en hyggelig frokost for fire på cruisebåten, ble i stedet frokost på skift og slitsomt maraton for å få logistikken til å gå opp. Blondinen våknet med rett over 39 i feber i dag også, og med en nese som bare bløde og bløde.
Guttene gikk til frokost mens jeg ryddet, vasket, trøstet og pakket. Etterpå tok jeg med Bøllen opp til frokost nummer to mens min kjære stelte Blondinen. Vi fikk morfar til å hente oss på kaia i Oslo, i tett snødrev, og kom etter mye om og men (og uten å blø på noen) hjem til byen vår.
Bøllen ble med til mormor og morfar, mens vi andre tre reiste på legevakten. Heldigvis var det usannsynlig stille der på en langfredagsformiddag og vi kom rett inn. Feberen var halvhøy, det samme var streptokokk-testen, så nå blir det en god uke med antibiotikakur. Legen hadde ingen god forklaring på den voldsomme blødningen fra nesen, så jeg tror nok en skikkelig legesjekk hos fastlegen er på sin plass. Jeg blir så utrolig bekymret og redd når en av gullene blir så dårlig, alle følelsene velter opp inne i meg..Da vi skulle gå ut av bilen hjemme snudde jeg meg litt forkjært da jeg skulle løsne Blondinen fra beltet, og dermed smalt det. Så sinnsykt vondt! Det viste seg å være en forstrekt muskel, men det forhindret meg i å gjøre noe som helst resten av dagen.. jeg klarte ikke å løfte melkekartongen en gang. På et blunk var min forståelse for min kjæres problemer etter prolapsen betraktelig økt!
Onkel og tante kom til oss på ettermiddag, lagde pizza og lekte med barna. Vi så på film og skravlet, og til slutt la onkel og tante barna - det var deilig det. Utrolig takknemlig og glad for å ha dem i livet vårt, er til tider usikker på hva vi skulle ha gjort uten dem!
Det sies at det tar et minutt å finde en spesiel person,
en time å verdsette dem,
en hel dag at elske dem,
men et helt liv for å glemme dem.
torsdag 20. mars 2008
All of my life..
Torsdag 20. mars 2008
All of my life, I've been searching
For the words to say how I feel.
I'd spend my time thinking too much
And leave too little to say what I mean
I've tried to understand the best I can
All of my life.
All of my life, I've been saying sorry
For the things I know I should have done
All the things I could have said come back to me
Sometimes I wish that it had just begun
Seems I'm always that little too late
All of my life
Set 'em up, I'll take a drink with you
Pull up a chair, I think I'll stay
Set 'em up, cos I'm going nowhere
There's too much I need to remember, too much I need to say
All of my life, I've been looking
But it's hard to find the way
Reaching past the goal in front of me
While what's important just slips away
It doesn't come back but I'll be looking
All of my life
Set 'em up...
All of my life, there have been regrets
That I didn't do all I could
Making records upstairs, while he watched TV
I didn't spend the time I should
It's a memory I will live with
All of my life.
(All Of My Life by Phil Collins, 1989)
I dag har vært en dag aktiv dag, jeg ikke i tvil om at jeg lever! Team G har klart seg igjennom alle sider av familielivet; kos, gøy, moro, krangling, håpløse barn, hodepine, sykt barn, god mat, spasertur i Kiel, shopping, bading, show, shopping igjen, disco, uoppdragne barn, håpløse ektefeller, kos med gode venner, latter og tilfredshet!
All of my life, I've been searching
For the words to say how I feel.
I'd spend my time thinking too much
And leave too little to say what I mean
I've tried to understand the best I can
All of my life.
All of my life, I've been saying sorry
For the things I know I should have done
All the things I could have said come back to me
Sometimes I wish that it had just begun
Seems I'm always that little too late
All of my life
Set 'em up, I'll take a drink with you
Pull up a chair, I think I'll stay
Set 'em up, cos I'm going nowhere
There's too much I need to remember, too much I need to say
All of my life, I've been looking
But it's hard to find the way
Reaching past the goal in front of me
While what's important just slips away
It doesn't come back but I'll be looking
All of my life
Set 'em up...
All of my life, there have been regrets
That I didn't do all I could
Making records upstairs, while he watched TV
I didn't spend the time I should
It's a memory I will live with
All of my life.
(All Of My Life by Phil Collins, 1989)
I dag har vært en dag aktiv dag, jeg ikke i tvil om at jeg lever! Team G har klart seg igjennom alle sider av familielivet; kos, gøy, moro, krangling, håpløse barn, hodepine, sykt barn, god mat, spasertur i Kiel, shopping, bading, show, shopping igjen, disco, uoppdragne barn, håpløse ektefeller, kos med gode venner, latter og tilfredshet!
onsdag 19. mars 2008
Utfordringene ved å være mor..
Onsdag 19. mars 2008
..og på den ene siden være så stolt og elske barnet sitt av hele hjertet, mans man på den andre siden kan bli så utrolig frustrert, sint og oppgitt.. Utfordringer som tar deg opp og ned i livets berg og dale bane, som bringer deg inn i saker du aldri hadde trodd du skulle vurdere eller tenke på. Den finnes vel ingen sider av livet som bringer større utfordinger enn det å være foreldre og oppdra barn.
I dag dro Team G på mini-cruise, helt til Kiel. Vi stresset som vanlig en smule før vi kom oss avgårde, siden vi stadig befinner oss i den håpløse situasjonen at vi ikke klarer å planlegge og begynne å pakke litt før enn tre timer før vi skal reise... Min pappa hentet oss og kjørte oss til togstasjonen - og derfra begynte virkelig. Bøllen var jo selvfølgelig i ekstase over å få lov å kjøre tog og turen til Oslo gikk fint. Vi tok drosje fra togstasjonen til skipet.. og der begynte stresset. Altfor mye mennesker, tapte hverandre litt av syne og ungene ble veldig gira. Vi kom oss ombord til slutt, fikk flott lugar, pakket ut og nøt deilig buffet med gode venner. Vi fikk med oss show for barna, litt handling, avslapping, middag i buffeten igjen og flott danseshow på kvelden før vi endte opp med barnedisko og en tur i spillehallen - og da var vi alle syv helt klar for køyen.
Jeg ønsker sterkt at vi skal kose oss på tur og prøver så godt jeg kan å legge ned hverdagsstresset, slappe av og kose seg som man sier. Noen ganger lurer jeg dog på om jeg har glemt hvordan man gjør det.. Jeg slites mellom alt jeg har lyst å gjøre og alt det som jeg burde gjort hjemme - jeg er helt garantert "verdensmester" i å hele tiden "være et annet sted" enn der jeg er.. eller kanskje bare som alle andre overstressede småbarnsmødre med for mange jern i ilden. Tankene spinner videre til hvordan dagens samfunn har forandret seg; hvilke utfordringer dagens kvinner setter seg selv og sine barn opp i. Var det dette vi mente, og ønsket oss, med kvinnefrigjøring og likestilling. Jeg undres.
All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie - og det skulle jo ikke være sånn.
"Little people walking around with your faces.."
Walking around with your face yes - but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv - på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier - hun er ingen kopi!
..og på den ene siden være så stolt og elske barnet sitt av hele hjertet, mans man på den andre siden kan bli så utrolig frustrert, sint og oppgitt.. Utfordringer som tar deg opp og ned i livets berg og dale bane, som bringer deg inn i saker du aldri hadde trodd du skulle vurdere eller tenke på. Den finnes vel ingen sider av livet som bringer større utfordinger enn det å være foreldre og oppdra barn.
I dag dro Team G på mini-cruise, helt til Kiel. Vi stresset som vanlig en smule før vi kom oss avgårde, siden vi stadig befinner oss i den håpløse situasjonen at vi ikke klarer å planlegge og begynne å pakke litt før enn tre timer før vi skal reise... Min pappa hentet oss og kjørte oss til togstasjonen - og derfra begynte virkelig. Bøllen var jo selvfølgelig i ekstase over å få lov å kjøre tog og turen til Oslo gikk fint. Vi tok drosje fra togstasjonen til skipet.. og der begynte stresset. Altfor mye mennesker, tapte hverandre litt av syne og ungene ble veldig gira. Vi kom oss ombord til slutt, fikk flott lugar, pakket ut og nøt deilig buffet med gode venner. Vi fikk med oss show for barna, litt handling, avslapping, middag i buffeten igjen og flott danseshow på kvelden før vi endte opp med barnedisko og en tur i spillehallen - og da var vi alle syv helt klar for køyen.
Jeg ønsker sterkt at vi skal kose oss på tur og prøver så godt jeg kan å legge ned hverdagsstresset, slappe av og kose seg som man sier. Noen ganger lurer jeg dog på om jeg har glemt hvordan man gjør det.. Jeg slites mellom alt jeg har lyst å gjøre og alt det som jeg burde gjort hjemme - jeg er helt garantert "verdensmester" i å hele tiden "være et annet sted" enn der jeg er.. eller kanskje bare som alle andre overstressede småbarnsmødre med for mange jern i ilden. Tankene spinner videre til hvordan dagens samfunn har forandret seg; hvilke utfordringer dagens kvinner setter seg selv og sine barn opp i. Var det dette vi mente, og ønsket oss, med kvinnefrigjøring og likestilling. Jeg undres.
All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie - og det skulle jo ikke være sånn.
"Little people walking around with your faces.."
Walking around with your face yes - but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv - på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier - hun er ingen kopi!
tirsdag 18. mars 2008
Another day is at its end..
Tirsdag 18. mars 2008
Don't give up!
When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don't you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may suceeed with another blow
Sucess is failure turne inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!
To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!
Don't give up!
When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don't you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may suceeed with another blow
Sucess is failure turne inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!
To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!
mandag 17. mars 2008
..en felles forståelse..
Mandag 17. mars 2008
Merkelig hvordan de aller fleste av oss er lagd slik at vi trenger å høre sannhetens ord fra totalt utenforstående og fremmede mennesker, før livets realiteter sakte men sikkert trenger inn under pannebrasken. Godt er det da at mange har vett på å søke hjelp og faktisk få dette lysblaffet påtvunget.
En god samtale løser ingen verdensproblemer, men den er jammen meg et usannsynlig viktig skritt i riktig retning og verdsettes høyt. Veien blir til mens man går og de små lysglimtene som treffer veien underveis gjør bare det hele mer interessant; de skal man glede seg over og gjemme på et trygt og sikkert sted.
Ingenting er umulig!
Merkelig hvordan de aller fleste av oss er lagd slik at vi trenger å høre sannhetens ord fra totalt utenforstående og fremmede mennesker, før livets realiteter sakte men sikkert trenger inn under pannebrasken. Godt er det da at mange har vett på å søke hjelp og faktisk få dette lysblaffet påtvunget.
En god samtale løser ingen verdensproblemer, men den er jammen meg et usannsynlig viktig skritt i riktig retning og verdsettes høyt. Veien blir til mens man går og de små lysglimtene som treffer veien underveis gjør bare det hele mer interessant; de skal man glede seg over og gjemme på et trygt og sikkert sted.
Ingenting er umulig!
søndag 16. mars 2008
Våren sniker seg inn.....
Søndag 16. mars 2008
Utrolig, utrolig deilig vær.. og utrolig merkelig at det "kun" er 16. mars. Man kan jo ikke la vær å bli i bare litt bitte grann godt humør når solen skinner inn gjennom alle krinkler og kroker, når pusekattene spretter fram på trærne, ungene leker i gata og naboene begynner vårrydding og feiing!
På trods av at både Blondinen og jeg har tilbragt det meste av dagen på sofaen med skiftesvis feber og svetting, tok vi allikevel sjansen på å ta med hele familien ut. Vi kjørte en liten tur ned til byens nye samlingsted, utrolig så mange mennesker som er ute.. umulig å ikke trekke ut når været er så flott. Vi gikk "runden" over vår flotte "tannpirkerbro" og tilbake igjen over bybrua. Lunsjen ble innkjøpt hos bakeren, hvoretter vi kjørte hjem igjen og nøt ferske baguetter sammen med varm kakao og krem. ..og så trakk jentene under teppet på sofaen igjen, mens guttene herjet huset..
Dagen har gått sakte, men allikevel fort.
Utrolig, utrolig deilig vær.. og utrolig merkelig at det "kun" er 16. mars. Man kan jo ikke la vær å bli i bare litt bitte grann godt humør når solen skinner inn gjennom alle krinkler og kroker, når pusekattene spretter fram på trærne, ungene leker i gata og naboene begynner vårrydding og feiing!
På trods av at både Blondinen og jeg har tilbragt det meste av dagen på sofaen med skiftesvis feber og svetting, tok vi allikevel sjansen på å ta med hele familien ut. Vi kjørte en liten tur ned til byens nye samlingsted, utrolig så mange mennesker som er ute.. umulig å ikke trekke ut når været er så flott. Vi gikk "runden" over vår flotte "tannpirkerbro" og tilbake igjen over bybrua. Lunsjen ble innkjøpt hos bakeren, hvoretter vi kjørte hjem igjen og nøt ferske baguetter sammen med varm kakao og krem. ..og så trakk jentene under teppet på sofaen igjen, mens guttene herjet huset..
Dagen har gått sakte, men allikevel fort.
lørdag 15. mars 2008
Er tiden for Borgervern kommet?
Lørdag 15. mars 2008
Tenk at man i vårt flotte rike samfunn ikke kan føle seg trygg! Det er ikke noen annen måte å si det på enn at jeg er dypt sjokkert over at man faktisk ikke, på noen som helst måte, kan forvente å få hverdagens krim saker løst.
Dagsrevyen ruller over skjermen, mens jeg ligger på sofaen og svetter ut feberen sammen med Bøllen og Blondinen. Utrolig hvor fort jeg allikevel klarer å få satt meg opp og innta den nysgjerrige, undrende posisjonen i enden av sofaen.. nærmest TV-en. Jeg kjenner undring, sjokk og frustrasjonen over den utrolig lite motiverende og tilfredsstillende hverdagen våre politikvinner og -menn jobber under. Hvordan kan man finne glede og utfordring i en jobb hvor man aldri får fullført noen ting, løst sakene eller motta skrytt og ros.
400 saker på en uke og litt over 300 av dem henlegges.. Folk orker nesten ikke å melde tyveriene eller volden lenger; enten kommer politiet ikke i det hele tatt eller så blir saken henlagt – på under en uke. Jeg kunne formelige fornemme frustrasjonen til politiadvokaten som måtte henlegge nesten alle sakene som vandret over pulten hennes og til vaktlederen som var så heldig å skulle fordele hele tre etterforskere på alle de 400 sakene uten noen som helst mulighet til å løse en brøkdel av dem. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå logikken i at de som er ment å beskytte oss, skal finne seg i slike umulige situasjoner; dårlig lønn, alt for få medarbeidere, neddynget i vanskelige saker uten mulighet til å løse dem eller til å gjøre jobben sin tilfredsstillende og slik de er ment og ønsker å gjøre. Politiadvokatens nervøse latter og vaktlederens våte øyne gjør meg sint!
Jeg kjenner meg trist når en eldre mann står fram og forteller at innbruddstyvene kom inn i hjemme hans, hans private domene, og tok alle verdisakene hans. Politiet kom, så og skrev – de var helt ærlige på at de ikke kunne gjøre noe med det og henla saken bare fem dager etterpå. Han virket rett og slett resignert; han betalte skatt og oppførte seg som mann forventet av en godt voksen mann, og fikk ikke en gang hjelp av politet når han virkelig trengte det.
Er vi trygge i vårt eget land, trygge hjemme hos oss selv? Hvordan ville jeg selv følt det om urett hadde blitt begått mot oss og ingen var i stand til å hjelpe oss?
Jeg vet hvor vanskelig det er å jobbe under umulige forhold, hvordan det er å aldri få ros eller mulighet til å gjøre den jobben man er satt til. Disse menneskene, av alle, burde vel få alle muligheter lagt til rette for å gjøre vårt land så trygt som mulig, for oss alle sammen.
Toppen av frustrasjon nåes når politisjefen sitter der, med øyene rett i kameraet, og seriøst mener at de gjør en god jobb og tar seg av alle sakene. Hvordan den samme politietat kan mene at de bruker ressursene riktig ved å bruke masse tid, energi og ressurser på trafikkontroller, parkeringskaos, nekte DJ-er å spille, etterforske trygdemisbruk med mer (som vi vet koster samfunnet masse penger ja), mens OVER ¾ deler av alle hverdags sakene på en uke ikke blir løst. Man kan rane folk på åpen gate, slå dem ned, tømme hjemme deres, ta sykkelen og bilen, slå kona helseløs eller knivstikke naboen, ja til og med voldta dem.. Er det rart at jeg er oppgitt og frustrert – kanskje til og med en smule bekymret?
Utrolig hvor fort man kan glemme hodepine, feber og en rennende nese! ..man er dog blott en liten brikke i et stort og komplisert puslespill, så hva er en liten forkjølelse..
onsdag 12. mars 2008
A bump… a giant bump in life…
Onsdag 12. mars 2008
Faen, jeg føler meg så skinnsykt flatt og langt nede, ute av stand til å gjøre noen ting, uten gnist og livslyst.. helt utenfor, ved siden og nedkjørt. Jeg har ikke lyst til noen ting, ønsker bare å sove og gråte og gjemme meg..
Eller nei forresten, jeg har egentlig lyst til å både slå, banne, skrike, løpe, grine og sørge. Så mange løse tråder, så utrolig mye å ta tak i og jeg klarer ikke å prioritere. Det som virker mest morsomt kommer først og alt annet ligger bare der.. Disse haugene med klær som jeg aldri blir ferdig med, listene mine, møtereferat, regnskap og for ikke å snakke om alle fagene mine som bare svømmer rundt med tusenvis av uleste sider og løse tanker, oppgaver som ikke er gjort, modeller som ikke er på plass, bokstaver og tall som hopper.. flere løse tråder. Jeg plages av spørsmålet om hva jeg skal bli når jeg bli stor, av smertene i kroppen som river i kroppen min til tider, av spørsmålet om prevensjon eller ikke – og min irrasjonelle lengting etter en baby igjen.. Jeg gruer meg til studieturen, lengter allerede etter å komme hjem igjen til familien min, lurer på hvorfor Gubben ikke bestiller turen vår til ferieparadiset og gremmes over det økonomiske rotet vi stadig kommer opp i.
Jeg er så frustrert og oppgitt, føler meg uten energi og piff.. og så utrolig håpløs. At jeg kan la alle de disse egentlig småtrivielle hverdagsproblemene velte min verden, at jeg lar dem krype inn under huden min og velte tua, at jeg ikke klarer å sette ting i perspektiv og akseptere ting.
Lord. Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
Courage to change the things that I can
and the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)
mandag 10. mars 2008
Ingen av oss er like mamma..
Mandag 10. mars 2008
Velkommen til Nederland
Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er slik at de kan forestille seg hvordan det føles.
Slik er det:
Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Collosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende!
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, "Velkommen til Nederland".
"Nederland?!?" sier du. "Hva er det du sier, Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia."
Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt. Det er bare et annerledes sted.
Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt.... og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller.... og Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.
Alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia.... og alle skryter de av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Resten av livet kommer du til å si: "Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.
Smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig stort tap. Men....hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene.... ved Nederland.
(Av Emily Perl Kingsley)
Velkommen til Nederland
Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er slik at de kan forestille seg hvordan det føles.
Slik er det:
Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Collosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende!
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, "Velkommen til Nederland".
"Nederland?!?" sier du. "Hva er det du sier, Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia."
Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt. Det er bare et annerledes sted.
Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt.... og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller.... og Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.
Alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia.... og alle skryter de av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Resten av livet kommer du til å si: "Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.
Smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig stort tap. Men....hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene.... ved Nederland.
(Av Emily Perl Kingsley)
mandag 3. mars 2008
Broken Wings..
Mandag 3. mars 2008
Baby, I don't understand
Why can't we just hold on to each other's hands
This time might be the last time I fear
Unless I make it all to clear
I need you so
Take these broken wings and learn to fly again,
learn to live so free
When we hear the voices sing
The book of love will open up and let us in
Take these broken wings
Baby, I think tonight
We can take what was wrong and make it right
Baby, it's all I know
That you're half of the flesh and blood that makes me whole
I need you so
(by Mr. Mister, Welcome to the Real World, 1985)
..a broken heart or a broken spirit..
Is it possible to disappear? May I? I feel like leaving, throwing myself into the car and driving fast - far, far away.. Deep into the woods or high up in the hills..
I want to run and run till I can’t take anymore! Scream, cry, yell, kick and beat until there is no more anger or frustration.. nothing more left inside me.. till I am totally and completely empty!
I can’t take it anymore, I can’t take his silence and bottled up anger, the insecurity – I have had enough!
Følelsene går i ring, opp og ned og frem og tilbake – det er ikke til å holde ut! Jeg er syk av lengsel etter å ha en liten baby i armene, i magen igjen. Jeg er sjokkert over at mitt bitte lille og sterkt etterlengtede gull ble tre i kveld – at det faktisk er tre år siden jeg satt på Riksen og ventet.. og ventet. Jeg er frustrert over mangelen på orden i hodet mitt, på at jeg ikke klarer å omsette ordene jeg leser og memorer til noe fornuftig på papiret. Jeg er ulykkelig over at jeg blir så sint på mann og barn, at jeg skriker og kjefter. Jeg blir så sliten av alle følelsene og sinnet som river i kroppen min. Jeg er lei av å krangle om de samme tingene, av at vi er så forskjellige, at vi ikke klarer å dra i samme retning.. at livet bare passerer uten at vi klarer å få orden på ting, uten at vi er tilstede sammen her og nå.
Baby, I don't understand
Why can't we just hold on to each other's hands
This time might be the last time I fear
Unless I make it all to clear
I need you so
Take these broken wings and learn to fly again,
learn to live so free
When we hear the voices sing
The book of love will open up and let us in
Take these broken wings
Baby, I think tonight
We can take what was wrong and make it right
Baby, it's all I know
That you're half of the flesh and blood that makes me whole
I need you so
(by Mr. Mister, Welcome to the Real World, 1985)
..a broken heart or a broken spirit..
Is it possible to disappear? May I? I feel like leaving, throwing myself into the car and driving fast - far, far away.. Deep into the woods or high up in the hills..
I want to run and run till I can’t take anymore! Scream, cry, yell, kick and beat until there is no more anger or frustration.. nothing more left inside me.. till I am totally and completely empty!
I can’t take it anymore, I can’t take his silence and bottled up anger, the insecurity – I have had enough!
Følelsene går i ring, opp og ned og frem og tilbake – det er ikke til å holde ut! Jeg er syk av lengsel etter å ha en liten baby i armene, i magen igjen. Jeg er sjokkert over at mitt bitte lille og sterkt etterlengtede gull ble tre i kveld – at det faktisk er tre år siden jeg satt på Riksen og ventet.. og ventet. Jeg er frustrert over mangelen på orden i hodet mitt, på at jeg ikke klarer å omsette ordene jeg leser og memorer til noe fornuftig på papiret. Jeg er ulykkelig over at jeg blir så sint på mann og barn, at jeg skriker og kjefter. Jeg blir så sliten av alle følelsene og sinnet som river i kroppen min. Jeg er lei av å krangle om de samme tingene, av at vi er så forskjellige, at vi ikke klarer å dra i samme retning.. at livet bare passerer uten at vi klarer å få orden på ting, uten at vi er tilstede sammen her og nå.
søndag 2. mars 2008
Bøllen, 3 år!
Søndag 2. mars 2008
Hipp Hurra for lille, store Bøllen vår!
Vår søte, lille, bløte og etterlengtede bøllefrø, har blitt en lang, aktiv og morsom guttebass. Helt utrolig å tenke på at det er fire år siden vi startet prøverørsoppkjøring på Rikshospitalet, og kl 18.52 var det tre år siden han så dagens lys med farten til en rakett! Fantastisk!
Det har skjedd store ting på de tre årene, og jeg er utrolig glad og takknemlig for at vi fikk lov å få ham inn i livet vårt.
Elsker deg, vesle gutten min!!
Hipp Hurra for lille, store Bøllen vår!
Vår søte, lille, bløte og etterlengtede bøllefrø, har blitt en lang, aktiv og morsom guttebass. Helt utrolig å tenke på at det er fire år siden vi startet prøverørsoppkjøring på Rikshospitalet, og kl 18.52 var det tre år siden han så dagens lys med farten til en rakett! Fantastisk!
Det har skjedd store ting på de tre årene, og jeg er utrolig glad og takknemlig for at vi fikk lov å få ham inn i livet vårt.
Elsker deg, vesle gutten min!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)