Viser innlegg med etiketten dikt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dikt. Vis alle innlegg
mandag 13. februar 2012
torsdag 27. januar 2011
Noen fine ord som traff mitt hjerte..
Min elskede,
slukk alle stjerner
pakk månen vekk
solen har gått ned
og du er vekk.
Stopp alle klokker
og la de kime i stillhet.
Bring tonene fra et piano
til taushet
for tiden står stille.
La fuglene kretse
og rope min nød.
Om at han jeg elsker nettopp er død.
Du var mitt nord.
Du var mitt sør.
Du var mitt øst.
Du var mitt vest.
Du var min gleder
i hverdag og fest.
Du var min natt
og min dag,
mine ord og min sang.
Hell havet ut
og hogg skogen ned.
For uten deg kan intet gi meg fred.
(fritt etter W. H. Auden)
lørdag 8. januar 2011
Når jentungen er borte..
..hender det at mammaen må tenke litt..
All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa)..
Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte.
Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen!
Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig..
Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!
Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte..
torsdag 5. november 2009
Å risikere - er å leve!
Å risikere
Å le, er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte, er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møt,e er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser, er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer og sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet, er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve, er å risikere å dø.
Å håpe, er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan rett og slett ikke
forandre seg, føle, vokse, leke – leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri....
(Leo Buscaglia, 1924 – 1998)
Å le, er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte, er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møt,e er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser, er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer og sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet, er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve, er å risikere å dø.
Å håpe, er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan rett og slett ikke
forandre seg, føle, vokse, leke – leve.
Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri....
(Leo Buscaglia, 1924 – 1998)
onsdag 27. mai 2009
..bare en dag..
Noen dager er - andre dager er ikke.. og i dag har liksom bare kommet og gått uten at noen oppdaget det. Kom aldri i gang, humøret har vært mildt sagt ustadig, tårene har trillet litt og jeg kom i skade for å skjelle ut en stakkars support-fyr som rett og slett bare "var der".
Jeg er sliten - mer er det ikke å si om saken!
Leste et så innmari fint dikt i dag som jeg velger å avslutte dagen med.
Det er kveld, eg står ved senga til guten min.
Eg undrande ser, er du sovna alt, sovna
før eg rakk inn å be kveldsbøn med deg
og seia godnatt?
Det er berre ei lita tid sidan du ropa:
"Kom inn til meg mor,
det er noko eg vil seia deg".
Røysta mi var vel litt trøytt, litt hard,
då eg svara: "Ja, vent no litt.
Eg lyt rydda etter deg først".
Der låg leker og bøker og klær overalt.
Eg rydda og kav, "Sjå no er eg ferdig,
no kjem eg til deg".
Då svara du ikkje, nei for du søv.
Eg vart så liten, så fattig, så veik.
Her eg står ved du kvite seng,
du trudde vel det no at mor deg sveik.
Kvifor gjekk eg ikkje med det same du ropa?
Eg kunne vel rydda etterpå då du var sovna.
No fekk eg ikkje veta kva det var du ville.
Var du sorgfull for noko, eller glad?
Skulle du fortelja om den vesle daude
fuglen du fann på vegen,
eller kor katten gjekk hen
då du let han ut i stad?
Skulle eg fortelje om engler, om himlen,
eller om stjerna som tindra so klårt?
Eg får kje veta det no, du søv.
Snart er du stor, vert vaksen, fer ut.
Du treng ikkje ropa på mor.
Du er ikkje lengre min vesle gut, eg veit vel knapt
kvar du for, her eg sit aleine i stova.
Ho er fjelga og fin no.
Der ligg ikkje leiker og sleng.
Då tenkjer eg vel: Kvifor masa eg slik?
Kvifor hadde eg så lita ei tid?
Kva gjorde vel rotet mot det å få kjenna
to barnearmer om halsen min,
og ein munn så varm imot øyra kviskra:
"Mor eg er guten din".
Eg luter meg ned.
Då ser eg ein tåre som ligg her på kinn.
Ho bivrar og skjelv før ho renn.
Eg stryk deg så fint over luggen din.
"Tilgjev meg, guten min".
Då våknar du brått og sler auga opp.
Du dreg meg så fast ned til deg.
Og munnen kviskrar mot kinnet mitt:
"Eg er så glad i deg mor, det var det eg ville seia deg."
fredag 15. mai 2009
Immortality
Fredag 15. mai 2009
Livet er en finurlig reise av opp og ned, venstre og høyre, en berg og dalebane. Man vet aldri hva som venter en rundt neste sving, av godt og vondt, og det er jeg i grunn glad for. På denne reisen møter vi alle slags mennesker, store og små, begge kjønn og alle farger. Noen reiser man sammen med lenge, mens andre bare er sammen med en på en kort distanse. Noen er der som en stille trygghet og gjør aldri et stort nummer ut av seg - mens atter andre gjør et dypt inntrykk de korte øyeblikkene man deler reisen sammen.
Sent i går kveld fikk jeg vite at et menneske som jeg ikke fikk reise så lenge sammen med, har fått beskjeden om at smertelindring er det eneste de kan tilby henne nå.. at hennes liv går mot slutten. Tidlig i tredveårene og mor til to, som jeg, får hun kun et par uker igjen å leve. Hun har rukket å gjøre et stort inntrykk på meg. Med sitt vinnende smil, med sine meningers mot, med et fantastisk optimistisk syn på livet og med sin kjærlighet for andre og for det/de hun tror på.
Dagen i dag har ikke blitt det jeg tenkte meg fra begynnelsen, og mange tanker har svirret rundt i hodet. Om min egen dødelighet, om mannens og barnas. Om hvordan livet ville bli for familien hvis jeg ble borte, eller tilsvarende hvis min kjære skulle gå vekk. Man får en plutselig og vond påminnelse om hvor skjørt og brutalt livet egentlig er.. hvor urettferdig og uforståelig.. Jeg har rukket å kjenne på et stor spekter av følelser i dag også; panikk, avmakt, hjelpesløshet, sinne, urettferdighet og dyp frustrasjon. Jeg skulle så ønske at jeg kunne få gjort noe - og det er ingenting å gjøre - jeg kan ikke redde henne eller spare familien hennes for smerten.
Vi reiser videre på livets vei og har forhåpentligvis fått en dypere forståelse for noen deler av livet som vi så altfor ofte glemmer - til og med "vi" som har vært ute i hardt vær før. Slike situasjoner gir oss en lærdom og en visdom som er dyrkjøpt. Hvorfor må vi oppleve slike ting for å få påminnelser om at vi må leve hver dag til det fulle - uten begrensninger - man vet jo aldri når det kan bli den siste..
Hvor er vettet og styrken i det daglige til å leve med betingelsesløs kjærlighet til hverandre, med troen på at ting alltid vil ordne seg til slut, med evne til å leve i nuet, ta hver dag som den kommer og nyte hvert sekund vi får med hverandre, våre barn, familie og venner.
Jeg er ydmyk og takknemlig, jeg er full av respekt og av sorg..
Jeg føler for å trekke fram disse ordene igjen:
Lord.
Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
the Courage to change the things that I can and
the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)
Livet er en finurlig reise av opp og ned, venstre og høyre, en berg og dalebane. Man vet aldri hva som venter en rundt neste sving, av godt og vondt, og det er jeg i grunn glad for. På denne reisen møter vi alle slags mennesker, store og små, begge kjønn og alle farger. Noen reiser man sammen med lenge, mens andre bare er sammen med en på en kort distanse. Noen er der som en stille trygghet og gjør aldri et stort nummer ut av seg - mens atter andre gjør et dypt inntrykk de korte øyeblikkene man deler reisen sammen.
Sent i går kveld fikk jeg vite at et menneske som jeg ikke fikk reise så lenge sammen med, har fått beskjeden om at smertelindring er det eneste de kan tilby henne nå.. at hennes liv går mot slutten. Tidlig i tredveårene og mor til to, som jeg, får hun kun et par uker igjen å leve. Hun har rukket å gjøre et stort inntrykk på meg. Med sitt vinnende smil, med sine meningers mot, med et fantastisk optimistisk syn på livet og med sin kjærlighet for andre og for det/de hun tror på.
Dagen i dag har ikke blitt det jeg tenkte meg fra begynnelsen, og mange tanker har svirret rundt i hodet. Om min egen dødelighet, om mannens og barnas. Om hvordan livet ville bli for familien hvis jeg ble borte, eller tilsvarende hvis min kjære skulle gå vekk. Man får en plutselig og vond påminnelse om hvor skjørt og brutalt livet egentlig er.. hvor urettferdig og uforståelig.. Jeg har rukket å kjenne på et stor spekter av følelser i dag også; panikk, avmakt, hjelpesløshet, sinne, urettferdighet og dyp frustrasjon. Jeg skulle så ønske at jeg kunne få gjort noe - og det er ingenting å gjøre - jeg kan ikke redde henne eller spare familien hennes for smerten.
Vi reiser videre på livets vei og har forhåpentligvis fått en dypere forståelse for noen deler av livet som vi så altfor ofte glemmer - til og med "vi" som har vært ute i hardt vær før. Slike situasjoner gir oss en lærdom og en visdom som er dyrkjøpt. Hvorfor må vi oppleve slike ting for å få påminnelser om at vi må leve hver dag til det fulle - uten begrensninger - man vet jo aldri når det kan bli den siste..
Hvor er vettet og styrken i det daglige til å leve med betingelsesløs kjærlighet til hverandre, med troen på at ting alltid vil ordne seg til slut, med evne til å leve i nuet, ta hver dag som den kommer og nyte hvert sekund vi får med hverandre, våre barn, familie og venner.
Jeg er ydmyk og takknemlig, jeg er full av respekt og av sorg..
Jeg føler for å trekke fram disse ordene igjen:
Lord.
Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
the Courage to change the things that I can and
the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)
The Rose
Til Ehterg:
Noen sier kjærligheten er en elv,
som drukner den vare følsomheten.
Noen sier kjærligheten er en barberkniv,
som skjærer din sjel til blods.
Noen sier kjærligheten er en sult,
et endeløst søkende behov.
Jeg sier kjærligheten er en blomst og du er blomstens frø.
Det er et hjerte som er redd for å bli knust,
som aldri lærer å danse.
Det er en drøm som er redd for å våkne,
som aldri tar en sjanse.
Det er en som ikke vil bli tatt,
som ikke ser ut til å kunne gi.
..og en sjel som er redd for å dø som aldri lærer å leve.
Når natten har vært for ensom,
og veien har vært for lang.
..og du synes at kjærligheten kun er
forbeholdt de lykkelige og de sterke.
Bare husk, om vinteren,
langt under den bitre snøen.
Ligger frøet som ved hjelp av solens kjærlighet om våren blir til en rose....
(Amanda McBroom)
Noen sier kjærligheten er en elv,
som drukner den vare følsomheten.
Noen sier kjærligheten er en barberkniv,
som skjærer din sjel til blods.
Noen sier kjærligheten er en sult,
et endeløst søkende behov.
Jeg sier kjærligheten er en blomst og du er blomstens frø.
Det er et hjerte som er redd for å bli knust,
som aldri lærer å danse.
Det er en drøm som er redd for å våkne,
som aldri tar en sjanse.
Det er en som ikke vil bli tatt,
som ikke ser ut til å kunne gi.
..og en sjel som er redd for å dø som aldri lærer å leve.
Når natten har vært for ensom,
og veien har vært for lang.
..og du synes at kjærligheten kun er
forbeholdt de lykkelige og de sterke.
Bare husk, om vinteren,
langt under den bitre snøen.
Ligger frøet som ved hjelp av solens kjærlighet om våren blir til en rose....
(Amanda McBroom)
fredag 10. oktober 2008
LYSSNA
När jag ber Dig lyssna på mig och Du börjar ge mig råd så har Du inte gjort det jag Dig om. När jag ber Dig lyssna på mig och Du börjar berätta för mig varför jag inte borde känna så trampar Du på mina känslor.
När jag ber Dig lyssna på mig och Du känner Du måste göra något för att lösa mina problem har Du svikit mig, hur konstigt det än kan verka.
Lyssna. Allt jag bad Dig om var att Du lyssnar, inte pratar eller gör. Bara hör på mig. Och jag klarar mig själv. Jag är inte hjälplös. Kanske modfälld och bristfällig, men inte hjälplös.
När Du gör något för mig, som jag kan och behöver göra själv, så bidrar du till min ångest och svaghet. Men när Du accepterar att jag känner vad jag känner, oavsett hur irrationellt det är, så kan jag sluta försöka övertyga Dig och kan börja arbetet med att förstå vad som ligger bakom denna känsla.
Och när det är klart, är svaren uppenbara och jag behöver inte längre några råd.
(Okänd författare)
När jag ber Dig lyssna på mig och Du känner Du måste göra något för att lösa mina problem har Du svikit mig, hur konstigt det än kan verka.
Lyssna. Allt jag bad Dig om var att Du lyssnar, inte pratar eller gör. Bara hör på mig. Och jag klarar mig själv. Jag är inte hjälplös. Kanske modfälld och bristfällig, men inte hjälplös.
När Du gör något för mig, som jag kan och behöver göra själv, så bidrar du till min ångest och svaghet. Men när Du accepterar att jag känner vad jag känner, oavsett hur irrationellt det är, så kan jag sluta försöka övertyga Dig och kan börja arbetet med att förstå vad som ligger bakom denna känsla.
Och när det är klart, är svaren uppenbara och jag behöver inte längre några råd.
(Okänd författare)
torsdag 9. oktober 2008
Liten og stor
Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.
Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.
Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-
Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!
Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?
Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!
Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!
Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?
Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!
(André Bjerke)
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.
Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.
Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-
Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!
Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?
Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!
Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!
Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?
Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!
(André Bjerke)
onsdag 24. september 2008
Livet er ingen rett og enkel vei
som vi kan ferdes på fritt og uhindret,
men en labyrint av passasjer
der vi må finne veien,
fortapt og forvirret, og rett som det er
havner vi i en blindgate.
Men hvis vi har tro,
vil en dør alltid åpne seg for oss,
kanskje ikke den som vi selv
noengang har tenkt på,
men en som til slutt
viser seg å være bra for oss.
(A. J. Cronin)
tirsdag 19. august 2008
Hadde jeg ant...
Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget...
Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket...
Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..
Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget...
Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket...
Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..
Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.
fredag 15. august 2008
..god natt lille venn..
Sov sødt barn lille,
lig rolig og stille,
så sødelig sov,
som fuglen i skov,
som trærne og blomster i enge.
Gud fader har sagt,
stå engle på vakt,
når mine de små er i senge.
lig rolig og stille,
så sødelig sov,
som fuglen i skov,
som trærne og blomster i enge.
Gud fader har sagt,
stå engle på vakt,
når mine de små er i senge.
tirsdag 12. august 2008
Enkel lykke..
Tirsdag 12. august 2008
Se hvilken Mårenstund
Solen er rød og rund
Nina er gåed i Bad
Jeg spiser ostemad
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
Blomsterne blomstrer opp
Der går en Edderkopp
Fuglene flyver i Flokk
når de er mange nok
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
Gresset er grønt og godt
Bierene har det godt
Lungerne fråtser i Luft
å hvilken Stjerneduft
Gleden er ikke det verste man
og om lidt er Kaffen klar.
Sang under Brusebrad
hun må vist være glad
Himlen er temmelig blå.
Det kan jeg godt forstå
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
Nu kommer Nina ud
Nøigen med fuktig Hud
Kysser meg kærligt
og gårinn for at gre sitt Hår
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
(Poul Dissing, Hvilken herlig morgenstund/Svantes lykkelig dag)
Se hvilken Mårenstund
Solen er rød og rund
Nina er gåed i Bad
Jeg spiser ostemad
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
Blomsterne blomstrer opp
Der går en Edderkopp
Fuglene flyver i Flokk
når de er mange nok
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
Gresset er grønt og godt
Bierene har det godt
Lungerne fråtser i Luft
å hvilken Stjerneduft
Gleden er ikke det verste man
og om lidt er Kaffen klar.
Sang under Brusebrad
hun må vist være glad
Himlen er temmelig blå.
Det kan jeg godt forstå
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
Nu kommer Nina ud
Nøigen med fuktig Hud
Kysser meg kærligt
og gårinn for at gre sitt Hår
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er Kaffen klar.
(Poul Dissing, Hvilken herlig morgenstund/Svantes lykkelig dag)
lørdag 3. mai 2008
Tenk deg!
Tenk deg å bare ligge og sløve i hengekøya
når sola steiker og det bare er å gå to
meter ned til vannet hvis du føler for å
slenge deg uti det nesten perfekte bade-
vannet for en glovarm dag.
Tenk deg å bare ligge å se rett opp på
den blå himmelen, som er omkranset av
digre furutrær som kaster perfekte skygger
slik at en ikke blir blendet av den sterke
sola, en hvit lysende flekk som beveger seg
på himmelen.
Tenk deg å bare ligge å se opp på fuglene
som flyr rundt omkring mellom trærne
og synger sin evige glade sang til sommeren.
Tenk deg å bare ligge og se på ender som
jager småfisk i det grunne vannet nær land.
Tenk deg å bare ligge og se på det store
vannet med småøyer og skjær som stikker
opp slik at de små skvulpene som så vidt
kan kalles bølger, skal ha noe å leke seg
imellom.
Tenk deg å bare ligge og høre på alle lydene
fra fuglene og fra motorbåtene som kjører
forbi.
Tenk deg å bare ligge og vente på at
skumringen skal komme slik at en kan dra
ut på fisketur og nesten vite at en får fisk.
Tenk deg å bare sitte i båten og vente på
at duppen skal forsvinne under overflata.
Tenk deg å kjenne rykket når fisken biter
på sluken og den fantastiske dirringa i
stanga og snøret når du drar opp en fisk.
Tenk deg å bare ligge og vente og se opp
I luften og høre på lydene rundt omkring.
Tenk deg det.
Det kunne jeg tenke meg.
(fikk dette på mail av ei søt venninne - måtte bare legge det ut! Takk!)
når sola steiker og det bare er å gå to
meter ned til vannet hvis du føler for å
slenge deg uti det nesten perfekte bade-
vannet for en glovarm dag.
Tenk deg å bare ligge å se rett opp på
den blå himmelen, som er omkranset av
digre furutrær som kaster perfekte skygger
slik at en ikke blir blendet av den sterke
sola, en hvit lysende flekk som beveger seg
på himmelen.
Tenk deg å bare ligge å se opp på fuglene
som flyr rundt omkring mellom trærne
og synger sin evige glade sang til sommeren.
Tenk deg å bare ligge og se på ender som
jager småfisk i det grunne vannet nær land.
Tenk deg å bare ligge og se på det store
vannet med småøyer og skjær som stikker
opp slik at de små skvulpene som så vidt
kan kalles bølger, skal ha noe å leke seg
imellom.
Tenk deg å bare ligge og høre på alle lydene
fra fuglene og fra motorbåtene som kjører
forbi.
Tenk deg å bare ligge og vente på at
skumringen skal komme slik at en kan dra
ut på fisketur og nesten vite at en får fisk.
Tenk deg å bare sitte i båten og vente på
at duppen skal forsvinne under overflata.
Tenk deg å kjenne rykket når fisken biter
på sluken og den fantastiske dirringa i
stanga og snøret når du drar opp en fisk.
Tenk deg å bare ligge og vente og se opp
I luften og høre på lydene rundt omkring.
Tenk deg det.
Det kunne jeg tenke meg.
(fikk dette på mail av ei søt venninne - måtte bare legge det ut! Takk!)
Abonner på:
Innlegg (Atom)