Immortality

Fredag 15. mai 2009

Livet er en finurlig reise av opp og ned, venstre og høyre, en berg og dalebane. Man vet aldri hva som venter en rundt neste sving, av godt og vondt, og det er jeg i grunn glad for. På denne reisen møter vi alle slags mennesker, store og små, begge kjønn og alle farger. Noen reiser man sammen med lenge, mens andre bare er sammen med en på en kort distanse. Noen er der som en stille trygghet og gjør aldri et stort nummer ut av seg - mens atter andre gjør et dypt inntrykk de korte øyeblikkene man deler reisen sammen.

Sent i går kveld fikk jeg vite at et menneske som jeg ikke fikk reise så lenge sammen med, har fått beskjeden om at smertelindring er det eneste de kan tilby henne nå.. at hennes liv går mot slutten. Tidlig i tredveårene og mor til to, som jeg, får hun kun et par uker igjen å leve. Hun har rukket å gjøre et stort inntrykk på meg. Med sitt vinnende smil, med sine meningers mot, med et fantastisk optimistisk syn på livet og med sin kjærlighet for andre og for det/de hun tror på.

Dagen i dag har ikke blitt det jeg tenkte meg fra begynnelsen, og mange tanker har svirret rundt i hodet. Om min egen dødelighet, om mannens og barnas. Om hvordan livet ville bli for familien hvis jeg ble borte, eller tilsvarende hvis min kjære skulle gå vekk. Man får en plutselig og vond påminnelse om hvor skjørt og brutalt livet egentlig er.. hvor urettferdig og uforståelig.. Jeg har rukket å kjenne på et stor spekter av følelser i dag også; panikk, avmakt, hjelpesløshet, sinne, urettferdighet og dyp frustrasjon. Jeg skulle så ønske at jeg kunne få gjort noe - og det er ingenting å gjøre - jeg kan ikke redde henne eller spare familien hennes for smerten.

Vi reiser videre på livets vei og har forhåpentligvis fått en dypere forståelse for noen deler av livet som vi så altfor ofte glemmer - til og med "vi" som har vært ute i hardt vær før. Slike situasjoner gir oss en lærdom og en visdom som er dyrkjøpt. Hvorfor må vi oppleve slike ting for å få påminnelser om at vi må leve hver dag til det fulle - uten begrensninger - man vet jo aldri når det kan bli den siste..

Hvor er vettet og styrken i det daglige til å leve med betingelsesløs kjærlighet til hverandre, med troen på at ting alltid vil ordne seg til slut, med evne til å leve i nuet, ta hver dag som den kommer og nyte hvert sekund vi får med hverandre, våre barn, familie og venner.

Jeg er ydmyk og takknemlig, jeg er full av respekt og av sorg..
Jeg føler for å trekke fram disse ordene igjen:
Lord.
Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
the Courage to change the things that I can and
the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)