Er tiden for Borgervern kommet?

Lørdag 15. mars 2008

Tenk at man i vårt flotte rike samfunn ikke kan føle seg trygg! Det er ikke noen annen måte å si det på enn at jeg er dypt sjokkert over at man faktisk ikke, på noen som helst måte, kan forvente å få hverdagens krim saker løst.

Dagsrevyen ruller over skjermen, mens jeg ligger på sofaen og svetter ut feberen sammen med Bøllen og Blondinen. Utrolig hvor fort jeg allikevel klarer å få satt meg opp og innta den nysgjerrige, undrende posisjonen i enden av sofaen.. nærmest TV-en. Jeg kjenner undring, sjokk og frustrasjonen over den utrolig lite motiverende og tilfredsstillende hverdagen våre politikvinner og -menn jobber under. Hvordan kan man finne glede og utfordring i en jobb hvor man aldri får fullført noen ting, løst sakene eller motta skrytt og ros.

400 saker på en uke og litt over 300 av dem henlegges.. Folk orker nesten ikke å melde tyveriene eller volden lenger; enten kommer politiet ikke i det hele tatt eller så blir saken henlagt – på under en uke. Jeg kunne formelige fornemme frustrasjonen til politiadvokaten som måtte henlegge nesten alle sakene som vandret over pulten hennes og til vaktlederen som var så heldig å skulle fordele hele tre etterforskere på alle de 400 sakene uten noen som helst mulighet til å løse en brøkdel av dem. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå logikken i at de som er ment å beskytte oss, skal finne seg i slike umulige situasjoner; dårlig lønn, alt for få medarbeidere, neddynget i vanskelige saker uten mulighet til å løse dem eller til å gjøre jobben sin tilfredsstillende og slik de er ment og ønsker å gjøre. Politiadvokatens nervøse latter og vaktlederens våte øyne gjør meg sint!

Jeg kjenner meg trist når en eldre mann står fram og forteller at innbruddstyvene kom inn i hjemme hans, hans private domene, og tok alle verdisakene hans. Politiet kom, så og skrev – de var helt ærlige på at de ikke kunne gjøre noe med det og henla saken bare fem dager etterpå. Han virket rett og slett resignert; han betalte skatt og oppførte seg som mann forventet av en godt voksen mann, og fikk ikke en gang hjelp av politet når han virkelig trengte det.

Er vi trygge i vårt eget land, trygge hjemme hos oss selv? Hvordan ville jeg selv følt det om urett hadde blitt begått mot oss og ingen var i stand til å hjelpe oss?
Jeg vet hvor vanskelig det er å jobbe under umulige forhold, hvordan det er å aldri få ros eller mulighet til å gjøre den jobben man er satt til. Disse menneskene, av alle, burde vel få alle muligheter lagt til rette for å gjøre vårt land så trygt som mulig, for oss alle sammen.

Toppen av frustrasjon nåes når politisjefen sitter der, med øyene rett i kameraet, og seriøst mener at de gjør en god jobb og tar seg av alle sakene. Hvordan den samme politietat kan mene at de bruker ressursene riktig ved å bruke masse tid, energi og ressurser på trafikkontroller, parkeringskaos, nekte DJ-er å spille, etterforske trygdemisbruk med mer (som vi vet koster samfunnet masse penger ja), mens OVER ¾ deler av alle hverdags sakene på en uke ikke blir løst. Man kan rane folk på åpen gate, slå dem ned, tømme hjemme deres, ta sykkelen og bilen, slå kona helseløs eller knivstikke naboen, ja til og med voldta dem.. Er det rart at jeg er oppgitt og frustrert – kanskje til og med en smule bekymret?

Utrolig hvor fort man kan glemme hodepine, feber og en rennende nese! ..man er dog blott en liten brikke i et stort og komplisert puslespill, så hva er en liten forkjølelse..