..og på den ene siden være så stolt og elske barnet sitt av hele hjertet, mans man på den andre siden kan bli så utrolig frustrert, sint og oppgitt.. Utfordringer som tar deg opp og ned i livets berg og dale bane, som bringer deg inn i saker du aldri hadde trodd du skulle vurdere eller tenke på. Den finnes vel ingen sider av livet som bringer større utfordinger enn det å være foreldre og oppdra barn.
I dag dro Team G på mini-cruise, helt til Kiel. Vi stresset som vanlig en smule før vi kom oss avgårde, siden vi stadig befinner oss i den håpløse situasjonen at vi ikke klarer å planlegge og begynne å pakke litt før enn tre timer før vi skal reise... Min pappa hentet oss og kjørte oss til togstasjonen - og derfra begynte virkelig. Bøllen var jo selvfølgelig i ekstase over å få lov å kjøre tog og turen til Oslo gikk fint. Vi tok drosje fra togstasjonen til skipet.. og der begynte stresset. Altfor mye mennesker, tapte hverandre litt av syne og ungene ble veldig gira. Vi kom oss ombord til slutt, fikk flott lugar, pakket ut og nøt deilig buffet med gode venner. Vi fikk med oss show for barna, litt handling, avslapping, middag i buffeten igjen og flott danseshow på kvelden før vi endte opp med barnedisko og en tur i spillehallen - og da var vi alle syv helt klar for køyen.
Jeg ønsker sterkt at vi skal kose oss på tur og prøver så godt jeg kan å legge ned hverdagsstresset, slappe av og kose seg som man sier. Noen ganger lurer jeg dog på om jeg har glemt hvordan man gjør det.. Jeg slites mellom alt jeg har lyst å gjøre og alt det som jeg burde gjort hjemme - jeg er helt garantert "verdensmester" i å hele tiden "være et annet sted" enn der jeg er.. eller kanskje bare som alle andre overstressede småbarnsmødre med for mange jern i ilden. Tankene spinner videre til hvordan dagens samfunn har forandret seg; hvilke utfordringer dagens kvinner setter seg selv og sine barn opp i. Var det dette vi mente, og ønsket oss, med kvinnefrigjøring og likestilling. Jeg undres.
All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie - og det skulle jo ikke være sånn.
"Little people walking around with your faces.."
Walking around with your face yes - but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv - på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier - hun er ingen kopi!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar