Onsdag 30. april 2008
Shit - en uke igjen til eksamen nummer to - og jeg er ikke klar.. og jeg mangler en STOR porsjon arbeidslyst og energi.. og jeg vil ha sol - lei regn og skyer..
I dag har det vært metode, metode, metode.. og etter jeg kom hjem så har det vært.. øhm.. TOMT! ;) Spiste middag, leste avisa, surfet på nettet, hentet jentene på ridning, hentet ei venninne som ligger over hos Blondinen, kjørte ei annen hjem, tilbake på sofaen med PCen i fanget, surfet mer, så på Frustrerte Fruer - og la meg! Jeg får assosiasjoner til en oppvridd kjøkkenklut! :) Futten er vekk.
Jeg vet det.. vet at jeg plasserer energien min så utrolig feil.. at jeg tenker alt for mye på de feile tingene, at jeg ikke prioriterer riktig, at jeg gruer meg for ting som sikkert ikke er noe problem eller kommer til å skje, at jeg vektlegger de feile tingene, at jeg glemmer hva og hvem som er viktig for meg. Jeg leter videre etter den berømte bryteren.. den som jeg kan skru av tenkemaskinen med!
onsdag 30. april 2008
tirsdag 29. april 2008
Jeg lukter sommer...
Tirsdag 29. april 2008
Det er varmt ute, varmt og lummert.. Åh som jeg gleder meg til sommerferie, varme, sol og fri! Pauser på terrassen i sjette, og det er varmere ute enn inne - nesten 20 grader - utrolig!
Fikk gjort en innsats på logistikken i dag, føles litt tregt å komme i gang på morran fortsatt. Jobbet til tre med en "haug" med folk, hentet unger, spiste middag, forberedte intervjuer og hadde tre kandidater på intervju i barnehagen på kvelden. Spennende! Jeg er trøtt og sliten, sliter med å følge med.. Jeg tenker.. og syns det er deilig å jobbe litt, så glemmer jeg alt det som surrer rundt inne i hodet mitt, alt rotet.
Jeg prøver, prøver så godt jeg bare kan. Sakte men sikkert finner jeg styrken til å akseptere og godta.. Jeg skjønner at jeg har en "jobb" å gjøre fortsatt - og jeg skjønner at det er mye mer å jobbe med - en jobb å gjøre for at jeg og min lille familie skal kunne få den livskvaliteten vi ønsker oss og fortjener. Det er godt å kunne sette ord på sorger, redsler og utrygghet, godt å skrive det av seg. Legge ting her, og finne giv og energi til å gå videre. Jeg ser at jeg har oppnådd mye av det jeg har drømt om.. jeg ser at jeg er på vei til å lære meg å sette mine behov først, å prioritere for meg og mine, identifisere hva som skal til og hva som gjøres - for min egen del!
Det er varmt ute, varmt og lummert.. Åh som jeg gleder meg til sommerferie, varme, sol og fri! Pauser på terrassen i sjette, og det er varmere ute enn inne - nesten 20 grader - utrolig!
Fikk gjort en innsats på logistikken i dag, føles litt tregt å komme i gang på morran fortsatt. Jobbet til tre med en "haug" med folk, hentet unger, spiste middag, forberedte intervjuer og hadde tre kandidater på intervju i barnehagen på kvelden. Spennende! Jeg er trøtt og sliten, sliter med å følge med.. Jeg tenker.. og syns det er deilig å jobbe litt, så glemmer jeg alt det som surrer rundt inne i hodet mitt, alt rotet.
Jeg prøver, prøver så godt jeg bare kan. Sakte men sikkert finner jeg styrken til å akseptere og godta.. Jeg skjønner at jeg har en "jobb" å gjøre fortsatt - og jeg skjønner at det er mye mer å jobbe med - en jobb å gjøre for at jeg og min lille familie skal kunne få den livskvaliteten vi ønsker oss og fortjener. Det er godt å kunne sette ord på sorger, redsler og utrygghet, godt å skrive det av seg. Legge ting her, og finne giv og energi til å gå videre. Jeg ser at jeg har oppnådd mye av det jeg har drømt om.. jeg ser at jeg er på vei til å lære meg å sette mine behov først, å prioritere for meg og mine, identifisere hva som skal til og hva som gjøres - for min egen del!
mandag 28. april 2008
Fortsatt tankefull..
Mandag 28. april 2008
..hmm ja.. Tror jeg trygt kan si at tankevirksomheten min er litt over middels aktiv for tiden.. mye å ta stilling til; både med meg selv, ting her hjemme, Blondinen og Bøllen, spesialisering og skolen, helsa mi og medisiner, styrearbeidet og venner.. Lenge siden jeg har tenkt så mye i dypden, på så mange ting.. kanskje bare fordi jeg snart skal ha eksamen og stressnivået øker.. vanskelig å konsentrere seg!
Det har vært en ny hektisk dag med eksamensoppgaver, forelesning, mer lesing, forberedelser til styremøte, papirarbeid og et litt for langt styremøte; det første etter generalforsamlingen og første gang i min tid i styret hvor vi har vært fulltallige. Jeg tror virkelig dette går rette vei nå!
I dag, for akkurat 28 år siden, fikk jeg lillebror nummer to forresten.. Han skulle være en HUN - jeg ønsket meg så innmari en lillesøster - men det var han ikke altså.. Ikke ble han spesielt fornøyd når jeg dresset ham opp i kjoler heller, selv om han fant seg i mye. ;) Tiden går så altfor fort, til og med bittelille bror har blitt voksen..
..hmm ja.. Tror jeg trygt kan si at tankevirksomheten min er litt over middels aktiv for tiden.. mye å ta stilling til; både med meg selv, ting her hjemme, Blondinen og Bøllen, spesialisering og skolen, helsa mi og medisiner, styrearbeidet og venner.. Lenge siden jeg har tenkt så mye i dypden, på så mange ting.. kanskje bare fordi jeg snart skal ha eksamen og stressnivået øker.. vanskelig å konsentrere seg!
Det har vært en ny hektisk dag med eksamensoppgaver, forelesning, mer lesing, forberedelser til styremøte, papirarbeid og et litt for langt styremøte; det første etter generalforsamlingen og første gang i min tid i styret hvor vi har vært fulltallige. Jeg tror virkelig dette går rette vei nå!
I dag, for akkurat 28 år siden, fikk jeg lillebror nummer to forresten.. Han skulle være en HUN - jeg ønsket meg så innmari en lillesøster - men det var han ikke altså.. Ikke ble han spesielt fornøyd når jeg dresset ham opp i kjoler heller, selv om han fant seg i mye. ;) Tiden går så altfor fort, til og med bittelille bror har blitt voksen..
søndag 27. april 2008
Venner!
Søndag 27. april 2008
Venner ja!
Noe av det mest fantastiske man kan ha! Alle trenger vi dem i en eller annen form, de som er der gjennom tykt og tynt gjennom livet, de som ikke er familie eller kjæreste; de som gir deg en skulder å gråte på, som lytter til sorger og gleder, som støtter deg når du trenger det, som gir deg gode råd (både de du vil ha og de du ikke vil ha), som gir deg et spark når du trenger det, de du kan gå en tur med, feste med, reise med, nyte en kaffekopp en sen kveld med, de du kan male huset sammen med, de du kan nyte et glass vin med alene på hytta, de som du kan bytte barnepass med.. og de som du ikke må se eller snakke med hver dag - fordi du vet at de er der uansett og vennskapet består!
Venner ja..
Venner har alltid vært et særdeles vanskelig og omtålelig emne for meg – som til tider krever altfor mye energi og tankevirksomhet av meg! Det er et emne som opptar meg, og det har det vel egentlig gjort hele mitt liv. Det er så mye jeg ikke forstår...
Helt fra jeg var ganske liten, drømte jeg om en aller, aller beste venninne (eller venn) - som sikkert de aller fleste andre små jenter gjorde. Jeg husker at jeg hadde en god barndomsvenninne, vi var mye sammen. En serie uheldige hendelser gjorde at jeg levde litt på siden av klassen, som klassens utskudd - eller rettere sagt; klassens utnevnte mobbeoffer. Jeg hadde veldig vanskelig for å dele henne med andre, og følelsen av ikke å være god nok eller passe inn var alltid der, men det gikk.
Etter at familien "dro opp roten" og flyttet til et annet land, ble naturlig nok det vennskapet gjenstand for en mer eller mindre brå stopp. Jeg drømte en ny start, men som kjent så flytter nissen dessverre som regel alltid med på lasset - så også for meg. Det er et eller annet med at når man nok ganger har blitt fortalt at man er slik eller slik, så tror man til slutt at det er sånn. Det ble slik at jeg fant meg venner som var "svakere" enn meg; slik kunne jeg hevde meg selv litt og skrekken for å bli såret eller skyvd vekk ble mindre.. de var ofte "avhengig" av meg i en eller annen form, jeg følte meg viktig og noen "trengte" meg. Jeg trakk meg vel mer eller mindre vekk fra andre og livet ble styrt av å sammenligne en selv med andre, av å strekke seg etter umulige mål og drømmer. Jeg vet ikke når eller hvordan det skjedde - men til slutt var det angsten som begrenset meg og sinnet som drev meg fram - jeg skjønte ikke meg selv, og det gjorde vel neppe noen andre heller. Så mange år med å leve på utsiden av alle andre, av aldri å passe inn, av å være syndebukk og mobbeoffer... jeg var ikke lenger i stand til å stole på andre, ha tillit til eller la noen slippe inn under huden. Jeg ville jo allikevel bli skuffet og såret.. Livredd for å gi fra meg kontrollen, for å bli glad i noen, for å vise meg sårbar..
..og så skjedde det noe rart; min kjære poppet inn i livet mitt.. Plutselig hadde jeg noe å slåss for, noe viktig, noe som betydde noe og som var så mye verdt at jeg ikke kunne miste det. Jeg var nødt til å krype ut av skallet mitt, se angsten i øyene og temme sinnet. Det var en lang og turbulent reise, som nok ikke er over enda. Den kostet meg (oss) mange tårer, tanker, følelser, timer.. og venner. Min kjæres vennegjeng, bestående av pen blanding forskjellige mennesker fra mange steder i vårt langstrakte land, taklet ikke mitt svigende humør; mine høye topper og dype daler, min energi, fantasi og driv. Nok en gang fikk jeg bevist at jeg ikke kunne stole på noen, dele av meg selv, gi av meg selv, har tillit til andre - jeg ble jo bare såret uansett! Vi brøyt ut; stablet oss på bena "alene", lagde vårt eget liv. Jeg slåss med alt jeg hadde for å komme meg opp, for å stole på andre, ha tillit til mennesker, gi slipp på kontrollen, for å like meg selv og tro på at jeg var god nok.. for å tro på at andre likte meg for meg, akkurat sånn som jeg var.. verken mer eller mindre. Herregud det var vanskelig! Vanskelig å finne venner i halvvoksen alder, å dele av seg uten å dele alt, har tro på at ting skulle ordne seg, finne veien og få innpass nye steder. Nordmenn generelt er ikke verdens mest åpne folk. Jeg følte (og føler) meg til tider så usannsynlig alene.. så alene mellom mange mennesker.. Jeg har blitt kjent med så utrolig mye folk - men det å kjenne mange mennesker er langt fra det samme som å finne noen få gode venner å slippe inn på seg, slippe under huden, og som slipper deg inn i deres hjerte og husrom. ..og slik at det vært hele mitt liv - venner har kommet og gått, og svært få gode venner har blitt.. Noen sterke, spesielle mennesker har blitt, har stått ut løpet med meg, og det er jeg uendelig takknemlig for!
Venner ja..
Jeg drømmer fortsatt jeg.. Drømmer om denne bestevenninnen/vennen.. Denne personen som er "min" aller bestevenn, som jeg vet vil og kan følge meg gjennom alt, som tåler meg, som gir meg positiv energi, som jeg kan gi noe fint tilbake til, hvor jeg ikke føler at jeg i en konkurranse om å være best, hvor jeg ikke alltid må stille som nummer to, tre eller fire.. hvor jeg virkelig tør å åpne meg og være meg selv.. som ikke stiller andre krav en at jeg er meg.. hvor jeg slipper å være redd for å bli dumpet eller sjalu fordi noen andre er mer betydningsfulle..
Jeg drømmer fortsatt ja.. Drømmer om gode venner for oss, venner med barn på vår alder, venner å spise lunsj med, venner å gå på badet sammen med, venner å reise på ferie sammen med, venner som bare er der.. som vet alt om å ha dårlig tid, ha det travelt, om barn med mye vilje og humør, om lite søvn og mangel på energi, venner som ikke stiller krav om at man skal være perfekt.. venner som virkelig kan dele livet vårt med..
Jeg drømmer.. og midt i drømmen tok jeg meg et liten titt ut av tåken.. og jeg oppdaget noe.. Jeg har riktignok ingen virkelige barndomsvenner, men jeg har faktisk fått meg noen gode venner opp gjennom årene.. Ikke bare det, men det finnes jo så mange fantastiske nye mennesker ute i den store verden. Mennesker som jeg glemte å "se" fordi jeg har vært så opptatt med å sørge over spilt melk, over gamle sorger. Mennesker som gir meg glede og energi, som deler livet sitt med meg. Mennesker som ser meg som jeg er nå, som har lyst å være sammen med akkurat meg - for meg, som jeg kan være ærlige mot og som godtar mine valg!
Venner!
Venner ja!
Noe av det mest fantastiske man kan ha! Alle trenger vi dem i en eller annen form, de som er der gjennom tykt og tynt gjennom livet, de som ikke er familie eller kjæreste; de som gir deg en skulder å gråte på, som lytter til sorger og gleder, som støtter deg når du trenger det, som gir deg gode råd (både de du vil ha og de du ikke vil ha), som gir deg et spark når du trenger det, de du kan gå en tur med, feste med, reise med, nyte en kaffekopp en sen kveld med, de du kan male huset sammen med, de du kan nyte et glass vin med alene på hytta, de som du kan bytte barnepass med.. og de som du ikke må se eller snakke med hver dag - fordi du vet at de er der uansett og vennskapet består!
Venner ja..
Venner har alltid vært et særdeles vanskelig og omtålelig emne for meg – som til tider krever altfor mye energi og tankevirksomhet av meg! Det er et emne som opptar meg, og det har det vel egentlig gjort hele mitt liv. Det er så mye jeg ikke forstår...
Helt fra jeg var ganske liten, drømte jeg om en aller, aller beste venninne (eller venn) - som sikkert de aller fleste andre små jenter gjorde. Jeg husker at jeg hadde en god barndomsvenninne, vi var mye sammen. En serie uheldige hendelser gjorde at jeg levde litt på siden av klassen, som klassens utskudd - eller rettere sagt; klassens utnevnte mobbeoffer. Jeg hadde veldig vanskelig for å dele henne med andre, og følelsen av ikke å være god nok eller passe inn var alltid der, men det gikk.
Etter at familien "dro opp roten" og flyttet til et annet land, ble naturlig nok det vennskapet gjenstand for en mer eller mindre brå stopp. Jeg drømte en ny start, men som kjent så flytter nissen dessverre som regel alltid med på lasset - så også for meg. Det er et eller annet med at når man nok ganger har blitt fortalt at man er slik eller slik, så tror man til slutt at det er sånn. Det ble slik at jeg fant meg venner som var "svakere" enn meg; slik kunne jeg hevde meg selv litt og skrekken for å bli såret eller skyvd vekk ble mindre.. de var ofte "avhengig" av meg i en eller annen form, jeg følte meg viktig og noen "trengte" meg. Jeg trakk meg vel mer eller mindre vekk fra andre og livet ble styrt av å sammenligne en selv med andre, av å strekke seg etter umulige mål og drømmer. Jeg vet ikke når eller hvordan det skjedde - men til slutt var det angsten som begrenset meg og sinnet som drev meg fram - jeg skjønte ikke meg selv, og det gjorde vel neppe noen andre heller. Så mange år med å leve på utsiden av alle andre, av aldri å passe inn, av å være syndebukk og mobbeoffer... jeg var ikke lenger i stand til å stole på andre, ha tillit til eller la noen slippe inn under huden. Jeg ville jo allikevel bli skuffet og såret.. Livredd for å gi fra meg kontrollen, for å bli glad i noen, for å vise meg sårbar..
..og så skjedde det noe rart; min kjære poppet inn i livet mitt.. Plutselig hadde jeg noe å slåss for, noe viktig, noe som betydde noe og som var så mye verdt at jeg ikke kunne miste det. Jeg var nødt til å krype ut av skallet mitt, se angsten i øyene og temme sinnet. Det var en lang og turbulent reise, som nok ikke er over enda. Den kostet meg (oss) mange tårer, tanker, følelser, timer.. og venner. Min kjæres vennegjeng, bestående av pen blanding forskjellige mennesker fra mange steder i vårt langstrakte land, taklet ikke mitt svigende humør; mine høye topper og dype daler, min energi, fantasi og driv. Nok en gang fikk jeg bevist at jeg ikke kunne stole på noen, dele av meg selv, gi av meg selv, har tillit til andre - jeg ble jo bare såret uansett! Vi brøyt ut; stablet oss på bena "alene", lagde vårt eget liv. Jeg slåss med alt jeg hadde for å komme meg opp, for å stole på andre, ha tillit til mennesker, gi slipp på kontrollen, for å like meg selv og tro på at jeg var god nok.. for å tro på at andre likte meg for meg, akkurat sånn som jeg var.. verken mer eller mindre. Herregud det var vanskelig! Vanskelig å finne venner i halvvoksen alder, å dele av seg uten å dele alt, har tro på at ting skulle ordne seg, finne veien og få innpass nye steder. Nordmenn generelt er ikke verdens mest åpne folk. Jeg følte (og føler) meg til tider så usannsynlig alene.. så alene mellom mange mennesker.. Jeg har blitt kjent med så utrolig mye folk - men det å kjenne mange mennesker er langt fra det samme som å finne noen få gode venner å slippe inn på seg, slippe under huden, og som slipper deg inn i deres hjerte og husrom. ..og slik at det vært hele mitt liv - venner har kommet og gått, og svært få gode venner har blitt.. Noen sterke, spesielle mennesker har blitt, har stått ut løpet med meg, og det er jeg uendelig takknemlig for!
Venner ja..
Jeg drømmer fortsatt jeg.. Drømmer om denne bestevenninnen/vennen.. Denne personen som er "min" aller bestevenn, som jeg vet vil og kan følge meg gjennom alt, som tåler meg, som gir meg positiv energi, som jeg kan gi noe fint tilbake til, hvor jeg ikke føler at jeg i en konkurranse om å være best, hvor jeg ikke alltid må stille som nummer to, tre eller fire.. hvor jeg virkelig tør å åpne meg og være meg selv.. som ikke stiller andre krav en at jeg er meg.. hvor jeg slipper å være redd for å bli dumpet eller sjalu fordi noen andre er mer betydningsfulle..
Jeg drømmer fortsatt ja.. Drømmer om gode venner for oss, venner med barn på vår alder, venner å spise lunsj med, venner å gå på badet sammen med, venner å reise på ferie sammen med, venner som bare er der.. som vet alt om å ha dårlig tid, ha det travelt, om barn med mye vilje og humør, om lite søvn og mangel på energi, venner som ikke stiller krav om at man skal være perfekt.. venner som virkelig kan dele livet vårt med..
Jeg drømmer.. og midt i drømmen tok jeg meg et liten titt ut av tåken.. og jeg oppdaget noe.. Jeg har riktignok ingen virkelige barndomsvenner, men jeg har faktisk fått meg noen gode venner opp gjennom årene.. Ikke bare det, men det finnes jo så mange fantastiske nye mennesker ute i den store verden. Mennesker som jeg glemte å "se" fordi jeg har vært så opptatt med å sørge over spilt melk, over gamle sorger. Mennesker som gir meg glede og energi, som deler livet sitt med meg. Mennesker som ser meg som jeg er nå, som har lyst å være sammen med akkurat meg - for meg, som jeg kan være ærlige mot og som godtar mine valg!
Venner!
- Du liker ikke alle og alle liker ikke deg- og det er greit.
- Du har dårlig tid og det har alle andre også - og det er greit.
- Livet er ikke en konkurranse om å være mest populær og kjenne flest mennesker, ha flest "venner".
- Alle har rett til å velge og prioritere de menneskene som godtar dem uten å stille krav de ikke kan innfri.
- Alle har rett til å velge og prioritere mennesker som gir en noe tilbake, som løfter en opp.
- Venner stiller ikke kompromisser til vennskapet.
- Venner stiller opp ubetingelsesløst.
- Venner trykker deg ikke ned og stiller deg til rette for alle dine feil.
- Venner gleder seg over dine seierer og støtter deg videre til flere.
- Venner er glad i deg sånn som du er - verken mer eller mindre!
lørdag 26. april 2008
Hva er ærlighet?
Lørdag 26. april 2008
Dette ble en sånn usedvanlig sløv dag - jeg plages av apati, regn, hodepine, trøtthet og generell slapphet - hip hurra for optimismen!
Jeg tenker mye for tiden og i dag spesielt på dette med å være ærlig; ærlig over for seg selv og over for andre.. for ærlig? Ordboken forteller meg at det å være ærlig er å være sannferdig, oppriktig og rettskaffen. Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å være ærlig?
Jeg har alltid trodd at jeg er en ærlig og oppriktig person. En som tør å si ting som de er, som ikke går av veien for en diskusjon eller krangel, eller for å dele ut kritikk og ros.. Jeg var nok også sånn da jeg var mye yngre; sa akkurat hva jeg mente når det passet meg. Jeg vet at jeg i mange år har vært så utrolig redd for å si meningen min, for å si noe feil, for å tråkke noen på tær'ne, for ikke å bli likt. I lang tid trodde jeg at ærlighet dreide seg om å ikke fortelle usannheter, om alltid å svare direkte på alle spørsmål, om å ikke ha noen hemmeligheter. Det resulterte i at jeg delte altfor mye med altfor mange, fortalte villig vekk og delte mine meninger med alle (de som ville ha dem og de som ikke ville..). Jeg så ikke at det å gi av seg selv ikke var det samme som å fortelle alt om meg selv. Jeg ville så gjerne bli likt, være interessant, gjøre en forskjell. Jeg åpnet for alt, la meg selv naken og ubeskyttet og åpen for hug.
I kjølevannet av for mange slike hug, trakk jeg meg helt over i den andre leiren. Stengte igjen, lukket døren og dro skanset foran. Bygde opp barrierer og beskyttet meg selv. Sluttet å si meningen min, unngikk spørsmål og konfrontasjoner, tok lange omveier rundt grøten når jeg fikk muligheten. Jeg mistet av syne hvem jeg var, hva jeg ville, fant meg i å bli "dyttet" rundt. Orket ikke.. resignerte..
I lengden fungerte det utrolig dårlig; jeg - ja JEG ja - ble kvalt der inne. Jeg levde ikke, utrygheten ble bare større og større, mine meninger og følelser måtte ut. Det viste seg å være vanskelig å bryte ut av et slikt selvpålagd fengsel igjen, vanskelig å finne en måte å sette ord på ting igjen, velge de "riktige" ordene og tingene å snakke om.. og stå for sine egne meninger. Jeg innbiller meg at jeg har kommet godt på vei, bryter ned litt og litt. Øver meg på å dele ting, uten å dele alt. Stå for mine meninger, argumentere for dem. Være tøff nok til å stå i mot, og innrømme at jeg tar feil når jeg gjør det. Tørre å stå i mot; kanskje til og med ta en diskusjon og være uenig.
Hmm.. jo noe har nok blitt bedre, jeg er på vei.. men det er IKKE bra nok.. uten å definere hva bra nok er. Jeg er ser jo nå at jeg forsatt er en ekspert på å gå rundt grøten, unngå ubehagelige samtaler, krangling og diskusjoner.. Liker fortsatt ikke å såre noen, er fortsatt redd for å ikke gjøre alle til lags, for å skape tumulter. Jeg jatter, jeg trekker meg unna og feiger ut.. orker ikke å ta kampen.. Jeg er faktisk ikke så rett fram, tøff og ærlig som jeg trodde.. Nedtur!
Jeg krangler kun her hjemme hvor jeg er trygg på at ingen går fra meg..
Jeg er ærlig mot meg selv når jeg blir konfrontert med ting, men kanskje ikke hele tiden..
Jeg er ærlig mot andre så lenge det ikke lager ubehageligheter eller skaper for sprekker i fasaden min..
Mål for 2008:
Mitt mål er å si fra hva jeg vil; både over meg selv, hjemme og ute.
Sette ord på hva jeg virkelig, hva jeg ønsker, hva jeg har lyst til.
Slutte å si ting bare for behage andre og slippe diskusjoner.
Slutte å være så redd for å sette mine egne behov først.
Slutte å bekymre meg for at andre misliker mine valg, at ikke alle liker meg.
Dette ble en sånn usedvanlig sløv dag - jeg plages av apati, regn, hodepine, trøtthet og generell slapphet - hip hurra for optimismen!
Jeg tenker mye for tiden og i dag spesielt på dette med å være ærlig; ærlig over for seg selv og over for andre.. for ærlig? Ordboken forteller meg at det å være ærlig er å være sannferdig, oppriktig og rettskaffen. Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å være ærlig?
Jeg har alltid trodd at jeg er en ærlig og oppriktig person. En som tør å si ting som de er, som ikke går av veien for en diskusjon eller krangel, eller for å dele ut kritikk og ros.. Jeg var nok også sånn da jeg var mye yngre; sa akkurat hva jeg mente når det passet meg. Jeg vet at jeg i mange år har vært så utrolig redd for å si meningen min, for å si noe feil, for å tråkke noen på tær'ne, for ikke å bli likt. I lang tid trodde jeg at ærlighet dreide seg om å ikke fortelle usannheter, om alltid å svare direkte på alle spørsmål, om å ikke ha noen hemmeligheter. Det resulterte i at jeg delte altfor mye med altfor mange, fortalte villig vekk og delte mine meninger med alle (de som ville ha dem og de som ikke ville..). Jeg så ikke at det å gi av seg selv ikke var det samme som å fortelle alt om meg selv. Jeg ville så gjerne bli likt, være interessant, gjøre en forskjell. Jeg åpnet for alt, la meg selv naken og ubeskyttet og åpen for hug.
I kjølevannet av for mange slike hug, trakk jeg meg helt over i den andre leiren. Stengte igjen, lukket døren og dro skanset foran. Bygde opp barrierer og beskyttet meg selv. Sluttet å si meningen min, unngikk spørsmål og konfrontasjoner, tok lange omveier rundt grøten når jeg fikk muligheten. Jeg mistet av syne hvem jeg var, hva jeg ville, fant meg i å bli "dyttet" rundt. Orket ikke.. resignerte..
I lengden fungerte det utrolig dårlig; jeg - ja JEG ja - ble kvalt der inne. Jeg levde ikke, utrygheten ble bare større og større, mine meninger og følelser måtte ut. Det viste seg å være vanskelig å bryte ut av et slikt selvpålagd fengsel igjen, vanskelig å finne en måte å sette ord på ting igjen, velge de "riktige" ordene og tingene å snakke om.. og stå for sine egne meninger. Jeg innbiller meg at jeg har kommet godt på vei, bryter ned litt og litt. Øver meg på å dele ting, uten å dele alt. Stå for mine meninger, argumentere for dem. Være tøff nok til å stå i mot, og innrømme at jeg tar feil når jeg gjør det. Tørre å stå i mot; kanskje til og med ta en diskusjon og være uenig.
Hmm.. jo noe har nok blitt bedre, jeg er på vei.. men det er IKKE bra nok.. uten å definere hva bra nok er. Jeg er ser jo nå at jeg forsatt er en ekspert på å gå rundt grøten, unngå ubehagelige samtaler, krangling og diskusjoner.. Liker fortsatt ikke å såre noen, er fortsatt redd for å ikke gjøre alle til lags, for å skape tumulter. Jeg jatter, jeg trekker meg unna og feiger ut.. orker ikke å ta kampen.. Jeg er faktisk ikke så rett fram, tøff og ærlig som jeg trodde.. Nedtur!
Jeg krangler kun her hjemme hvor jeg er trygg på at ingen går fra meg..
Jeg er ærlig mot meg selv når jeg blir konfrontert med ting, men kanskje ikke hele tiden..
Jeg er ærlig mot andre så lenge det ikke lager ubehageligheter eller skaper for sprekker i fasaden min..
Mål for 2008:
Mitt mål er å si fra hva jeg vil; både over meg selv, hjemme og ute.
Sette ord på hva jeg virkelig, hva jeg ønsker, hva jeg har lyst til.
Slutte å si ting bare for behage andre og slippe diskusjoner.
Slutte å være så redd for å sette mine egne behov først.
Slutte å bekymre meg for at andre misliker mine valg, at ikke alle liker meg.
fredag 25. april 2008
Fredda'n!
Fredag 25. april 2008
Aaahhh - fredag it is! Sjelden har jeg vel vært så glad for at det er helg; hodet er overfylt med inntrykk, tanker, ord, bilder, modeller, formler og alt mye annet rart - kroppen er full av følelser, sliten og trøtt.. Denne eksamenstiden er definitivt ingen spøk. ;)
Blondinen ble plutselig bedt på overnattingsbesøk hos ei venninne i dag, kjempekoselig! Bøllen, min kjære og jeg fikk en koselig ettermiddag her hjemme - selvfølgelig med fredagsTaco og noe litt action på TV'n. Bøllen har blitt slik en morsom og veslevoksen skrue, vi koser oss sånn.
Ved syv-tiden inntok min kjære og Bøllen en badeseanse, mens mammaen tok på seg sin beste jeans, tuslet ut i gata og plukket med seg et par nabofruer - og så satte damene nesen for barnehagen og "Mammaenes ost- og vinkveld". Så deilig å bare kunne tusle av gårde i kveldssolen, sette seg til ferdig dekket bord, nyte god vin og deilige oster, gode samtaler med likesinnede småbarnsmødre (savnet dog et par "høner" der) mens behagelig musikk strømmet fra høytalerne. Mor fikk til og med rocket bittelitegrann på rumpestumpen; til Duffy's "Mercy". Jeg har fått dilla!
Takk for i dag! :)
Aaahhh - fredag it is! Sjelden har jeg vel vært så glad for at det er helg; hodet er overfylt med inntrykk, tanker, ord, bilder, modeller, formler og alt mye annet rart - kroppen er full av følelser, sliten og trøtt.. Denne eksamenstiden er definitivt ingen spøk. ;)
Blondinen ble plutselig bedt på overnattingsbesøk hos ei venninne i dag, kjempekoselig! Bøllen, min kjære og jeg fikk en koselig ettermiddag her hjemme - selvfølgelig med fredagsTaco og noe litt action på TV'n. Bøllen har blitt slik en morsom og veslevoksen skrue, vi koser oss sånn.
Ved syv-tiden inntok min kjære og Bøllen en badeseanse, mens mammaen tok på seg sin beste jeans, tuslet ut i gata og plukket med seg et par nabofruer - og så satte damene nesen for barnehagen og "Mammaenes ost- og vinkveld". Så deilig å bare kunne tusle av gårde i kveldssolen, sette seg til ferdig dekket bord, nyte god vin og deilige oster, gode samtaler med likesinnede småbarnsmødre (savnet dog et par "høner" der) mens behagelig musikk strømmet fra høytalerne. Mor fikk til og med rocket bittelitegrann på rumpestumpen; til Duffy's "Mercy". Jeg har fått dilla!
Takk for i dag! :)
torsdag 24. april 2008
Perfeksjonist!
Torsdag 24. april 2008
Hva er definisjonen på en perfeksjonist? Ordboken sier "en person som vil oppnå det fullkomne". En person som vil oppnå det perfekte, det såkalte perfekte som ikke finnes.
"Alle" vet at det perfekte ikke finnes, mange drømmer om det perfekte og en del jobber målrettet gjennom hele livet for å oppnå det perfekte. "Det perfekte" synes å være et subjektivt uttrykk - det som er perfekt for deg, er ikke nødvendigvis det som er det perfekte for meg. Alle setter vi oss våre egne mål, vi bærer på våre egne drømmer om hva vi ønsker å oppnå her i livet, hvor vi tenker at "der, akkurat der, skal jeg være fornøyd med livet mitt".
Det pussige er.. jeg tror at mange av oss setter så høye krav til oss selv, til livet vårt, familien og vennene, at vi ikke registrerer at mange av våre mål og drømmer allerede er nådd og innfridd. Du vet; de aller første drømmene, de ønskene du bærer med deg helt innerst inne fra du tråkket verden med små barneføtter. Mål, ønsker og drømmer forandres uten tvil underveis i livet, justeres og endres, men innerst tror jeg mange av de opprinnelige ideene fortsatt ligger der.. og venter på å bli oppfylt. Kanskje har man glemt hva de egentlig var.. og registererte ikke at barndommens håp og drømmer er oppfylt.. Dermed fortsetter man denne endeløse jakten på oppfyllelse - og det perfekte.
Så hva drømte jeg om den gangen..
En kjæreste som elsket meg for akkurat den jeg er.
Minimum to vakre, trygge og selvstendige barn.
Et stort hus med en stor hage.
Trygghet, også økonomisk.
Gode venner som er glad i meg for meg, uten å stille krav.
Muligheten til å reise og oppleve ting.
En god utdannelse og en trygg, sikker jobb.
..og at jeg skulle like meg selv og slappe av i mitt eget selskap.
I de små mørke øyeblikkene når jeg raser rundt her og rydder som en gal.. irriterer meg over at alt ikke er perfekt ryddet når huset skal vaskes.. at jeg ikke er ferdig med ting når jeg skulle.. at jeg ikke klarer å følge opp alt og alle slik jeg "burde" ha gjort.. så virker alt dette så fjernt.
Stor var min undring, da jeg tok meg tid til å stoppe opp, tid til å titte ut av fengslet jeg trodde jeg hadde stengt meg selv inne i, og se at jeg faktisk har nådd de aller, aller fleste av mine opprinnelige drømmer og håp.. at jeg er på et godt sted i livet..
Hva er det perfekte?
Det perfekte er å nyte det du har, å nyte livet her og nå, gleder deg over det du HAR oppnådd og vær takknemlig for at man har muligheten til å sette seg NYE drømmer og mål - til å strekke seg selv etter nye høyder, etter nye "perfekter"!
Jeg er neppe ferdig klekket, men...
I made it so far!!!
Hva er definisjonen på en perfeksjonist? Ordboken sier "en person som vil oppnå det fullkomne". En person som vil oppnå det perfekte, det såkalte perfekte som ikke finnes.
"Alle" vet at det perfekte ikke finnes, mange drømmer om det perfekte og en del jobber målrettet gjennom hele livet for å oppnå det perfekte. "Det perfekte" synes å være et subjektivt uttrykk - det som er perfekt for deg, er ikke nødvendigvis det som er det perfekte for meg. Alle setter vi oss våre egne mål, vi bærer på våre egne drømmer om hva vi ønsker å oppnå her i livet, hvor vi tenker at "der, akkurat der, skal jeg være fornøyd med livet mitt".
Det pussige er.. jeg tror at mange av oss setter så høye krav til oss selv, til livet vårt, familien og vennene, at vi ikke registrerer at mange av våre mål og drømmer allerede er nådd og innfridd. Du vet; de aller første drømmene, de ønskene du bærer med deg helt innerst inne fra du tråkket verden med små barneføtter. Mål, ønsker og drømmer forandres uten tvil underveis i livet, justeres og endres, men innerst tror jeg mange av de opprinnelige ideene fortsatt ligger der.. og venter på å bli oppfylt. Kanskje har man glemt hva de egentlig var.. og registererte ikke at barndommens håp og drømmer er oppfylt.. Dermed fortsetter man denne endeløse jakten på oppfyllelse - og det perfekte.
Så hva drømte jeg om den gangen..
En kjæreste som elsket meg for akkurat den jeg er.
Minimum to vakre, trygge og selvstendige barn.
Et stort hus med en stor hage.
Trygghet, også økonomisk.
Gode venner som er glad i meg for meg, uten å stille krav.
Muligheten til å reise og oppleve ting.
En god utdannelse og en trygg, sikker jobb.
..og at jeg skulle like meg selv og slappe av i mitt eget selskap.
I de små mørke øyeblikkene når jeg raser rundt her og rydder som en gal.. irriterer meg over at alt ikke er perfekt ryddet når huset skal vaskes.. at jeg ikke er ferdig med ting når jeg skulle.. at jeg ikke klarer å følge opp alt og alle slik jeg "burde" ha gjort.. så virker alt dette så fjernt.
Stor var min undring, da jeg tok meg tid til å stoppe opp, tid til å titte ut av fengslet jeg trodde jeg hadde stengt meg selv inne i, og se at jeg faktisk har nådd de aller, aller fleste av mine opprinnelige drømmer og håp.. at jeg er på et godt sted i livet..
Hva er det perfekte?
Det perfekte er å nyte det du har, å nyte livet her og nå, gleder deg over det du HAR oppnådd og vær takknemlig for at man har muligheten til å sette seg NYE drømmer og mål - til å strekke seg selv etter nye høyder, etter nye "perfekter"!
Jeg er neppe ferdig klekket, men...
I made it so far!!!
Foreldresamtale.
I dag har vi vært på foreldresamtale med Blondinens kontaktlærer. Det var hyggelig, lærerikt, tankevekkende og fint.
Blondinen har falt veldig til ro i klassen nå. Hun sitter mye mer stille og skravler ikke fult så mye. Hun har blitt flinkere til å levere inn det hun skal og mye flinkere til å holde orden i garderoben etter at hun fikk en annen plass. Hun er hjelpsom, snill, hyggelig og rolig - og er med på å skape et positivt miljø i klassen. Hun er sjelden i konflikt, har mange venner og leker med både gutter og jenter. Sosialt og faglig er hun akkurat der hun skal være. Hun har blitt flink til å lese og løkkeskriften har blitt pen. Hun er mest glad i ting hvor hun kan begeve seg og bestemme tempoet selv; forming, tegning, gymnastikk, skolekjøkken, musikk mm.
Hun trenger fortsatt å jobbe med å høre etter i plenum og rydde pulten sin samt å jobbe i "sin egen bok". Hun trenger også å øve mer på praktisk matematikk.
Alt i alt er vi veldig fornøyd alle fire - hun trives godt på skolen, min lille andreklassing. :)
Blondinen har falt veldig til ro i klassen nå. Hun sitter mye mer stille og skravler ikke fult så mye. Hun har blitt flinkere til å levere inn det hun skal og mye flinkere til å holde orden i garderoben etter at hun fikk en annen plass. Hun er hjelpsom, snill, hyggelig og rolig - og er med på å skape et positivt miljø i klassen. Hun er sjelden i konflikt, har mange venner og leker med både gutter og jenter. Sosialt og faglig er hun akkurat der hun skal være. Hun har blitt flink til å lese og løkkeskriften har blitt pen. Hun er mest glad i ting hvor hun kan begeve seg og bestemme tempoet selv; forming, tegning, gymnastikk, skolekjøkken, musikk mm.
Hun trenger fortsatt å jobbe med å høre etter i plenum og rydde pulten sin samt å jobbe i "sin egen bok". Hun trenger også å øve mer på praktisk matematikk.
Alt i alt er vi veldig fornøyd alle fire - hun trives godt på skolen, min lille andreklassing. :)
onsdag 23. april 2008
Kveldstur..
Onsdag 23. april 2008 - del 2
I kveld var det min tur til å hente "jentene" på ridning.. en kjapp kjøretur opp på toppen for å hente hjem fire blide, møkkete og glade småtupper.
Været var så klart og fint. Kaldt, men flott! Jeg elsker våren!!
I kveld var det min tur til å hente "jentene" på ridning.. en kjapp kjøretur opp på toppen for å hente hjem fire blide, møkkete og glade småtupper.
Været var så klart og fint. Kaldt, men flott! Jeg elsker våren!!
Små forandringer vokser fram..
Onsdag 23. april 2008
Mennesker kommer og mennesker går; noen blafrer bare innom et kort øyeblikk og andre er der for å bli. Det kan være vanskelig å gjøre valg underveis, det kjennes ofte så lite tydelig hvor man skal gå og hva man skal velge. Noen ganger kommer det bare til deg, helt av seg selv, løsningen ligger åpenbar foran deg; hopp! Ta den, grip den, løp med sjansen. Noen mennesker må man bare erkjenne at man må la gå, eller de må plasseres i et annen boks, tiden sammen er over.. og livet går videre.
Livet sammenlignes med en vei; en vei med lange rette streker hvor du kan kjøre fort, svinger i forskjellig dosering hvor du må sakne ned litt på farten og tenke deg om, større og mindre hull som utfordrer til spring, andre mennesker krysser din vei og du må vurdere om du skal stoppe opp eller gå rundt, du vil møtte forskjellige hinder i veibanen som utfordrer din evne til problemløsning, noen ganger går det rasende fort i nedoverbakke.. og andre ganger strever du deg sakte, men sikkert, opp på en bakketopp – og noen ganger kan du bare virkelig lene deg tilbake og nyte synet. Om du spurter, løper, raser, går, hopper, somler eller kravler av gårde på din egen vei er egentlig helt uviktig – du kommer frem før eller siden, på din måte.
Små hendelser i hverdagen får meg til å undre over når det øyeblikket kom.. Det øyeblikket hvor øynene mine åpnet seg opp, åpnet seg og så verden fra mitt synspunkt, ikke fra alle andres. Jeg vet ikke når det var, men jeg merker det nå at noe har skjedd. Jeg fornemmer en merkelig, lettere følelse i kroppen – følelsen av å langsomt bygge opp mine egne grenser, mine egne meninger, av å tegne opp veien jeg vil gå videre. Sansene skjerpes, tankene sorteres, følelsene kjennes på og plasseres, livet "organiseres"..
Jeg vil, jeg vil – og JEG kan få det til!
Mennesker kommer og mennesker går; noen blafrer bare innom et kort øyeblikk og andre er der for å bli. Det kan være vanskelig å gjøre valg underveis, det kjennes ofte så lite tydelig hvor man skal gå og hva man skal velge. Noen ganger kommer det bare til deg, helt av seg selv, løsningen ligger åpenbar foran deg; hopp! Ta den, grip den, løp med sjansen. Noen mennesker må man bare erkjenne at man må la gå, eller de må plasseres i et annen boks, tiden sammen er over.. og livet går videre.
Livet sammenlignes med en vei; en vei med lange rette streker hvor du kan kjøre fort, svinger i forskjellig dosering hvor du må sakne ned litt på farten og tenke deg om, større og mindre hull som utfordrer til spring, andre mennesker krysser din vei og du må vurdere om du skal stoppe opp eller gå rundt, du vil møtte forskjellige hinder i veibanen som utfordrer din evne til problemløsning, noen ganger går det rasende fort i nedoverbakke.. og andre ganger strever du deg sakte, men sikkert, opp på en bakketopp – og noen ganger kan du bare virkelig lene deg tilbake og nyte synet. Om du spurter, løper, raser, går, hopper, somler eller kravler av gårde på din egen vei er egentlig helt uviktig – du kommer frem før eller siden, på din måte.
Små hendelser i hverdagen får meg til å undre over når det øyeblikket kom.. Det øyeblikket hvor øynene mine åpnet seg opp, åpnet seg og så verden fra mitt synspunkt, ikke fra alle andres. Jeg vet ikke når det var, men jeg merker det nå at noe har skjedd. Jeg fornemmer en merkelig, lettere følelse i kroppen – følelsen av å langsomt bygge opp mine egne grenser, mine egne meninger, av å tegne opp veien jeg vil gå videre. Sansene skjerpes, tankene sorteres, følelsene kjennes på og plasseres, livet "organiseres"..
Jeg vil, jeg vil – og JEG kan få det til!
tirsdag 22. april 2008
En god dag!
Tirsdag 22. april 2008
Jeg lærte for en stund siden at det er viktig å ta vare på de gode dagene; de få gylne minuttene, timene, dagene som tilsammen utgjør en viktig forskjell i livet ditt. Av erfaring viser det seg jo riktig nok noen ganger å være lettere sagt en gjort, men ikke desto mindre viktig å ta til seg når man føler at det "et gyldent øyeblikk" som passerer forbi.
Jeg er fornøyd med innsatsen min på pensumet i dag, fornøyd med at jeg fikk gjort noe på kontoret, glad for et godt (men slitsomt) møte sammen med min kjære, lykkelig for blide og møkkete barn som nyter våren, takknemlig for god mat med familien min i solen på terrassen - og takknemlig for gode samtaler og for gode venner.
Jeg trodde en stund at jeg hadde "mistet" en god venninne, men over en kopp kaffe/sjokolade i kveld viste det seg å overhodet ikke være slik. Vi har våre travle liv begge to og i kampens heter glemte vi å ta vare på de gode stundene og den gode samtalen. Det gjorde så godt for sjel og sind å sitte der i skumringen, ved kanten av elven, og nyte solnedgangen.. stille vann, klar og dyp blå himmel, lysene fra togstasjonen som speilet seg i vannet (..og hvor var kamera??..) - alt bare vakkert og fredfylt.. sammen med ei god venninne som tar meg akkurat sånn som jeg er. Som ikke stiller krav til hvem eller hvordan jeg skal være, som ikke drar fram hvordan ting var før, hva jeg har gjort før, hvor jeg feiler; som rett og slett bare ser meg for meg! Tusen takk!
They say it takes a minute to find a special person, an hour to appreciate them, a day to love them, but then an entire life to forget them.
Jeg lærte for en stund siden at det er viktig å ta vare på de gode dagene; de få gylne minuttene, timene, dagene som tilsammen utgjør en viktig forskjell i livet ditt. Av erfaring viser det seg jo riktig nok noen ganger å være lettere sagt en gjort, men ikke desto mindre viktig å ta til seg når man føler at det "et gyldent øyeblikk" som passerer forbi.
Jeg er fornøyd med innsatsen min på pensumet i dag, fornøyd med at jeg fikk gjort noe på kontoret, glad for et godt (men slitsomt) møte sammen med min kjære, lykkelig for blide og møkkete barn som nyter våren, takknemlig for god mat med familien min i solen på terrassen - og takknemlig for gode samtaler og for gode venner.
Jeg trodde en stund at jeg hadde "mistet" en god venninne, men over en kopp kaffe/sjokolade i kveld viste det seg å overhodet ikke være slik. Vi har våre travle liv begge to og i kampens heter glemte vi å ta vare på de gode stundene og den gode samtalen. Det gjorde så godt for sjel og sind å sitte der i skumringen, ved kanten av elven, og nyte solnedgangen.. stille vann, klar og dyp blå himmel, lysene fra togstasjonen som speilet seg i vannet (..og hvor var kamera??..) - alt bare vakkert og fredfylt.. sammen med ei god venninne som tar meg akkurat sånn som jeg er. Som ikke stiller krav til hvem eller hvordan jeg skal være, som ikke drar fram hvordan ting var før, hva jeg har gjort før, hvor jeg feiler; som rett og slett bare ser meg for meg! Tusen takk!
They say it takes a minute to find a special person, an hour to appreciate them, a day to love them, but then an entire life to forget them.
søndag 20. april 2008
BråstopP!
Søndag 20. april 2008
Timer, dager, uker og måneder raser forbi.. og jeg føler at jeg har stoppet opp! Den flotte og rivende utviklingen jeg har vært inne i føles langt, langt borte.. jeg føler meg så sliten, utafor, usikker, tvilende, urolig, skeptisk, sjalu og håpløs.
Jeg har stangnert. Fokuset er tapt og helt feil igjen - klarer ikke å samle tankene og konsentrere meg lenger.. tankene flyr av sted på sine egne ville veier.. Det er altfor mye for meg å holde styr på, altfor mye å ta tak i, altfor mange uromomenter der ute. Jeg føler meg mistilpas og får ofte denne følelsen av å være mellom to verdener - mellom barken og veden.. og jeg lar frustrasjonen min gå ut over de som minst fortjenner det.
Min verden i en liten boble; en liten misforstått boble, misforstått av meg selv og andre.
Timer, dager, uker og måneder raser forbi.. og jeg føler at jeg har stoppet opp! Den flotte og rivende utviklingen jeg har vært inne i føles langt, langt borte.. jeg føler meg så sliten, utafor, usikker, tvilende, urolig, skeptisk, sjalu og håpløs.
Jeg har stangnert. Fokuset er tapt og helt feil igjen - klarer ikke å samle tankene og konsentrere meg lenger.. tankene flyr av sted på sine egne ville veier.. Det er altfor mye for meg å holde styr på, altfor mye å ta tak i, altfor mange uromomenter der ute. Jeg føler meg mistilpas og får ofte denne følelsen av å være mellom to verdener - mellom barken og veden.. og jeg lar frustrasjonen min gå ut over de som minst fortjenner det.
Min verden i en liten boble; en liten misforstått boble, misforstått av meg selv og andre.
fredag 18. april 2008
SOL!
Fredag 18. april 2008
Solen titter inn over alt, med gylne, varme og fantastiske stråler. Den gjør det helt umulig å sitte stille på skolebenken og følge oppmerksomt med. Den trekker i alle deler av kroppen min, sier at jeg må UT. Ut i sola, kjenne varmen i ansiktet, kjenne strålene prikke i hvitt vinterhud. Ut...
Ååååhhh, det kiler i kroppen, det yrer, det danser - jeg vil ut, ut i sola, ut i våren - LEVE!!
Deilig dag; deilig vær, blide mennesker, glade barn, smilende ektemann, grilling på terrassen, sen kveld i sola - livet kan ikke bli bedre! :)
Solen titter inn over alt, med gylne, varme og fantastiske stråler. Den gjør det helt umulig å sitte stille på skolebenken og følge oppmerksomt med. Den trekker i alle deler av kroppen min, sier at jeg må UT. Ut i sola, kjenne varmen i ansiktet, kjenne strålene prikke i hvitt vinterhud. Ut...
Ååååhhh, det kiler i kroppen, det yrer, det danser - jeg vil ut, ut i sola, ut i våren - LEVE!!
Deilig dag; deilig vær, blide mennesker, glade barn, smilende ektemann, grilling på terrassen, sen kveld i sola - livet kan ikke bli bedre! :)
torsdag 17. april 2008
Snikende ullteppe...
Torsdag 17. april 2008
..en naggende følelse har kommet snikende igjen..
Følelsen av å atter en gang ha for mange jern i ilden, sommer og sol som trekker meg ut og gir meg dårlig samvittighet for ikke å sitte inne og lese, dårlig samvittighet for og uro ved å jobbe sammen med andre enn de jeg pleier, uro over å strekke grenser og forandre på de faste ting, dårlig samvittighet for å sette meg selv først og redd for å brenne broer, redd for å være for avhengig av andre, redd for å slite dem ut, redd for å si noe dumt, sliten av min misunnelse på andre - og så frustrert over at jeg lar sånne ting ødelegge dagene mine.. På tur igjen..
Dette har vært en hektisk dag; og jeg kan legge meg med en vis tilfredshet i hodet og i kroppen.. Brukte formiddagen til å lese og diskutere anv mikro på skolen og fulgte opp med tre-timers forelesning i faget. Deretter var det rett hjem og kaste i seg noe mat, sjekke lekser med Blondinen og pakke sammen "papirhaugen" til barnehagen. Møtte styret i barnehagen kl seks, en liten arbeidssamling først og så årets generalforsamling. Min første generalforsamling bak bordet, min første som styreleder, og det gikk veldig bra! Lykken var stor blant alle deltakere da vi avsluttet fem minutter FØR nominert tid, og det inkludert pause. Vi har fått inn flere nye styre- og varamedlemmer, kjempemoro, og vi går en spennende tid i møte.
Bøllen og Blondinen var forresten hos kiropraktor i dag også. Bøllen var ikke så stiv, kanskje heller tvert i mot, så vi må nok til fysioterapeut med ham igjen og trene litt. Blondinen var som vanlig litt skjev i hoftene, men ellers veldig bra.
Jeg kjenner meg ursliten nå, men også veldig fornøyd med kvelden.. et lite, men viktig, øyeblikk med følelse av mestring og seier.
..en naggende følelse har kommet snikende igjen..
Følelsen av å atter en gang ha for mange jern i ilden, sommer og sol som trekker meg ut og gir meg dårlig samvittighet for ikke å sitte inne og lese, dårlig samvittighet for og uro ved å jobbe sammen med andre enn de jeg pleier, uro over å strekke grenser og forandre på de faste ting, dårlig samvittighet for å sette meg selv først og redd for å brenne broer, redd for å være for avhengig av andre, redd for å slite dem ut, redd for å si noe dumt, sliten av min misunnelse på andre - og så frustrert over at jeg lar sånne ting ødelegge dagene mine.. På tur igjen..
Dette har vært en hektisk dag; og jeg kan legge meg med en vis tilfredshet i hodet og i kroppen.. Brukte formiddagen til å lese og diskutere anv mikro på skolen og fulgte opp med tre-timers forelesning i faget. Deretter var det rett hjem og kaste i seg noe mat, sjekke lekser med Blondinen og pakke sammen "papirhaugen" til barnehagen. Møtte styret i barnehagen kl seks, en liten arbeidssamling først og så årets generalforsamling. Min første generalforsamling bak bordet, min første som styreleder, og det gikk veldig bra! Lykken var stor blant alle deltakere da vi avsluttet fem minutter FØR nominert tid, og det inkludert pause. Vi har fått inn flere nye styre- og varamedlemmer, kjempemoro, og vi går en spennende tid i møte.
Bøllen og Blondinen var forresten hos kiropraktor i dag også. Bøllen var ikke så stiv, kanskje heller tvert i mot, så vi må nok til fysioterapeut med ham igjen og trene litt. Blondinen var som vanlig litt skjev i hoftene, men ellers veldig bra.
Jeg kjenner meg ursliten nå, men også veldig fornøyd med kvelden.. et lite, men viktig, øyeblikk med følelse av mestring og seier.
søndag 13. april 2008
Fengslet.
Søndag 13. april 2008
Hvordan kommer man ut av dette selvlagde fengslet, hvordan bryter man seg ut? Veggene er tykke og solide, bygget opp over mange år i en møysommelig prosess; bygget opp for å stå i mot alle farer, utfordringer og vanskelig situasjoner som måtte komme. Nå vil jeg bare ut herfra, men er så i villrede på hvordan jeg får disse veggene til å slå sprekker.. og kanskje falle bare bite, lite grann.
En gang var alt jeg ønsket meg å være "normal og firkantet" - nå vil jeg bare være meg selv; i full fart, med alle mine sider, på godt og vondt! Normale A4-mennesker er ikke verken interessante eller spennende..
Hvordan kommer man ut av dette selvlagde fengslet, hvordan bryter man seg ut? Veggene er tykke og solide, bygget opp over mange år i en møysommelig prosess; bygget opp for å stå i mot alle farer, utfordringer og vanskelig situasjoner som måtte komme. Nå vil jeg bare ut herfra, men er så i villrede på hvordan jeg får disse veggene til å slå sprekker.. og kanskje falle bare bite, lite grann.
En gang var alt jeg ønsket meg å være "normal og firkantet" - nå vil jeg bare være meg selv; i full fart, med alle mine sider, på godt og vondt! Normale A4-mennesker er ikke verken interessante eller spennende..
lørdag 12. april 2008
Skyfri Himmel
Det einaste hu ønske seg va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i gode venners lag - nykter men svimmel
svimmel av glede så glad for litt fred
det eækje for møkje å ønska seg det
men hu vet, det ska noke te
det er for tidå ikkje sånn livet e
Det vaækje sånn det sko vær
det vaækje sånn det sko bli
hu drømte som litå om ei møkje bedre tid
hu drømte om det goda hu aldri fekk
alt sko bli bra bare hu kom seg vekk
det blei aldri slik
ein blir såra av for mange svik
Det einaste hu ønske seg va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i gode venners lag - nykter men svimmel
svimmel av glede, så glad for litt fred
det eækje for møkje å ønska seg det
men hu vet, det ska noke te
det er for tidå ikkje sånn livet e
Dagen gjør vondt og lyset er ingen venn
det e tryggast i mørket med skoddene igjen
det ækje altid alt e lika kjekt å se
det kan vær greit å sleppa lys på det ein drive med
det vaækje sånn det sko vær
men mørket har et grådig begjær
Det e tungt å ta tebake ein barndom som e tatt
or kvert mislykka forsøk
blir ein bare mer forlatt
Det einaste hu ønske seg va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i gode venners lag - nykter men svimmel
svimmel av glede, så glad for litt fred
det eækje for møkje å ønska seg det
men hu vet det ska noke te
det er for tidå ikkje sånn livet e
(Bjørn Eidsvåg, 1996)
ein problemfri time i gode venners lag - nykter men svimmel
svimmel av glede så glad for litt fred
det eækje for møkje å ønska seg det
men hu vet, det ska noke te
det er for tidå ikkje sånn livet e
Det vaækje sånn det sko vær
det vaækje sånn det sko bli
hu drømte som litå om ei møkje bedre tid
hu drømte om det goda hu aldri fekk
alt sko bli bra bare hu kom seg vekk
det blei aldri slik
ein blir såra av for mange svik
Det einaste hu ønske seg va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i gode venners lag - nykter men svimmel
svimmel av glede, så glad for litt fred
det eækje for møkje å ønska seg det
men hu vet, det ska noke te
det er for tidå ikkje sånn livet e
Dagen gjør vondt og lyset er ingen venn
det e tryggast i mørket med skoddene igjen
det ækje altid alt e lika kjekt å se
det kan vær greit å sleppa lys på det ein drive med
det vaækje sånn det sko vær
men mørket har et grådig begjær
Det e tungt å ta tebake ein barndom som e tatt
or kvert mislykka forsøk
blir ein bare mer forlatt
Det einaste hu ønske seg va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i gode venners lag - nykter men svimmel
svimmel av glede, så glad for litt fred
det eækje for møkje å ønska seg det
men hu vet det ska noke te
det er for tidå ikkje sånn livet e
(Bjørn Eidsvåg, 1996)
onsdag 2. april 2008
Lesedag!
Onsdag 2. april 2008
...og vi leser og vi leser og det er så fint og bra... det er ingenting som stopper oss, når vi skal ta helt av...
Engelsk, Logistikk, Engelsk, Logistikk, Engelsk, Logistikk - er dette de tidligste stadiene til galskap? :D Det kan gå litt sakte innimellom, men om ikke annet så går det i hvert fall forover. Presentasjonen har fått seg en "omgang" til, både oppløft og repetisjon. Jeg undrer, kan det være håp denne gangen også? Bare et bitte lite et??
Pakkelisten ligger klar, transport er ordnet, det samme er penger, pass og billett, og alle klærne er vasket. Da er det bare å bringe fram kofferten og få pakket da! Jeg gruer meg, sånn helt nederst i magen. Jeg er spent på å reise vekk fire døgn, til og med uten min kjære, og med mennesker som jeg egentlig ikke kjenner så godt - eller de meg. Min aller første studietur, og så helt til London da gitt.. skulle nesten tro jeg aldri har vært i utlandet før.
Jeg kjenner igjen følelsene fra den gang jeg var både yngre og mindre. Følelsen av å skulle forlate det som er trygt og kjent, å skulle bevege seg ut på utrygg grunn. Det er vel ingen tvil om at denne forløperen til panikk er en av hovedgrunnene til at jeg alltid ender opp med å arrangere ting, booke, bestille, fikse, ordne. Skrekken over å skulle forlate de faste rammer blir dempet ved selv å kunne legge premissene for turen, da vet jeg hva jeg skal. Kontroll er så viktig for at jeg skal kunne slappe av og kose meg - en ganske spesiell selvmotsigelse kanskje. Denne gangen har jeg ikke selv planlagt turen, kun bestilt flybilletter, og jeg vet ikke hvor vi skal eller hvordan. Bekymringen kryper opp langs ryggraden; for ikke å trives, for ikke å få nok søvn, ikke få tatt medisinene mine når jeg skal og spist fast. Det er så mange potensielle "fallgrubber", mange muligheter til å ødelegge det relative gode inntrykket mine medstudenter har av meg.
Nå vel; kvelden fikk en deilig avslutning i "kinoen" med min kjære, Varg Veums "Din til døden" og en stor porsjon is. This to will pass!
...og vi leser og vi leser og det er så fint og bra... det er ingenting som stopper oss, når vi skal ta helt av...
Engelsk, Logistikk, Engelsk, Logistikk, Engelsk, Logistikk - er dette de tidligste stadiene til galskap? :D Det kan gå litt sakte innimellom, men om ikke annet så går det i hvert fall forover. Presentasjonen har fått seg en "omgang" til, både oppløft og repetisjon. Jeg undrer, kan det være håp denne gangen også? Bare et bitte lite et??
Pakkelisten ligger klar, transport er ordnet, det samme er penger, pass og billett, og alle klærne er vasket. Da er det bare å bringe fram kofferten og få pakket da! Jeg gruer meg, sånn helt nederst i magen. Jeg er spent på å reise vekk fire døgn, til og med uten min kjære, og med mennesker som jeg egentlig ikke kjenner så godt - eller de meg. Min aller første studietur, og så helt til London da gitt.. skulle nesten tro jeg aldri har vært i utlandet før.
Jeg kjenner igjen følelsene fra den gang jeg var både yngre og mindre. Følelsen av å skulle forlate det som er trygt og kjent, å skulle bevege seg ut på utrygg grunn. Det er vel ingen tvil om at denne forløperen til panikk er en av hovedgrunnene til at jeg alltid ender opp med å arrangere ting, booke, bestille, fikse, ordne. Skrekken over å skulle forlate de faste rammer blir dempet ved selv å kunne legge premissene for turen, da vet jeg hva jeg skal. Kontroll er så viktig for at jeg skal kunne slappe av og kose meg - en ganske spesiell selvmotsigelse kanskje. Denne gangen har jeg ikke selv planlagt turen, kun bestilt flybilletter, og jeg vet ikke hvor vi skal eller hvordan. Bekymringen kryper opp langs ryggraden; for ikke å trives, for ikke å få nok søvn, ikke få tatt medisinene mine når jeg skal og spist fast. Det er så mange potensielle "fallgrubber", mange muligheter til å ødelegge det relative gode inntrykket mine medstudenter har av meg.
Nå vel; kvelden fikk en deilig avslutning i "kinoen" med min kjære, Varg Veums "Din til døden" og en stor porsjon is. This to will pass!
tirsdag 1. april 2008
Aprilsnar!
Tirsdag 1. april 2008
"Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!"
Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så "kjedelig" at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv - eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille lureklump!
Kroppen har vært mye på farten i dag også; morgenmøte med min kjære og coachen (vi er begge veldig fornøyd med henne - og møtet), tannlegen (..og der var det hull..), i banken for å veksle penger, hjem å øve på presentasjon, ny prøveeksamen i engelsk, hjem og repetere mer, hente barna, smøre brødskiver, ordne klesvask nr "14" - og sist, men ikke minst, på PhotoShopkurs! Utrolig deilig med disse små vitamininsprøytningene med jevne mellomrom, det gjør så mye for sinn og sjel!
"Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!"
Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så "kjedelig" at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv - eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille lureklump!
Kroppen har vært mye på farten i dag også; morgenmøte med min kjære og coachen (vi er begge veldig fornøyd med henne - og møtet), tannlegen (..og der var det hull..), i banken for å veksle penger, hjem å øve på presentasjon, ny prøveeksamen i engelsk, hjem og repetere mer, hente barna, smøre brødskiver, ordne klesvask nr "14" - og sist, men ikke minst, på PhotoShopkurs! Utrolig deilig med disse små vitamininsprøytningene med jevne mellomrom, det gjør så mye for sinn og sjel!
Abonner på:
Innlegg (Atom)