Hva er ærlighet?

Lørdag 26. april 2008

Dette ble en sånn usedvanlig sløv dag - jeg plages av apati, regn, hodepine, trøtthet og generell slapphet - hip hurra for optimismen!


Jeg tenker mye for tiden og i dag spesielt på dette med å være ærlig; ærlig over for seg selv og over for andre.. for ærlig? Ordboken forteller meg at det å være ærlig er å være sannferdig, oppriktig og rettskaffen. Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å være ærlig?

Jeg har alltid trodd at jeg er en ærlig og oppriktig person. En som tør å si ting som de er, som ikke går av veien for en diskusjon eller krangel, eller for å dele ut kritikk og ros.. Jeg var nok også sånn da jeg var mye yngre; sa akkurat hva jeg mente når det passet meg. Jeg vet at jeg i mange år har vært så utrolig redd for å si meningen min, for å si noe feil, for å tråkke noen på tær'ne, for ikke å bli likt. I lang tid trodde jeg at ærlighet dreide seg om å ikke fortelle usannheter, om alltid å svare direkte på alle spørsmål, om å ikke ha noen hemmeligheter. Det resulterte i at jeg delte altfor mye med altfor mange, fortalte villig vekk og delte mine meninger med alle (de som ville ha dem og de som ikke ville..). Jeg så ikke at det å gi av seg selv ikke var det samme som å fortelle alt om meg selv. Jeg ville så gjerne bli likt, være interessant, gjøre en forskjell. Jeg åpnet for alt, la meg selv naken og ubeskyttet og åpen for hug.

I kjølevannet av for mange slike hug, trakk jeg meg helt over i den andre leiren. Stengte igjen, lukket døren og dro skanset foran. Bygde opp barrierer og beskyttet meg selv. Sluttet å si meningen min, unngikk spørsmål og konfrontasjoner, tok lange omveier rundt grøten når jeg fikk muligheten. Jeg mistet av syne hvem jeg var, hva jeg ville, fant meg i å bli "dyttet" rundt. Orket ikke.. resignerte..

I lengden fungerte det utrolig dårlig; jeg - ja JEG ja - ble kvalt der inne. Jeg levde ikke, utrygheten ble bare større og større, mine meninger og følelser måtte ut. Det viste seg å være vanskelig å bryte ut av et slikt selvpålagd fengsel igjen, vanskelig å finne en måte å sette ord på ting igjen, velge de "riktige" ordene og tingene å snakke om.. og stå for sine egne meninger. Jeg innbiller meg at jeg har kommet godt på vei, bryter ned litt og litt. Øver meg på å dele ting, uten å dele alt. Stå for mine meninger, argumentere for dem. Være tøff nok til å stå i mot, og innrømme at jeg tar feil når jeg gjør det. Tørre å stå i mot; kanskje til og med ta en diskusjon og være uenig.

Hmm.. jo noe har nok blitt bedre, jeg er på vei.. men det er IKKE bra nok.. uten å definere hva bra nok er. Jeg er ser jo nå at jeg forsatt er en ekspert på å gå rundt grøten, unngå ubehagelige samtaler, krangling og diskusjoner.. Liker fortsatt ikke å såre noen, er fortsatt redd for å ikke gjøre alle til lags, for å skape tumulter. Jeg jatter, jeg trekker meg unna og feiger ut.. orker ikke å ta kampen.. Jeg er faktisk ikke så rett fram, tøff og ærlig som jeg trodde.. Nedtur!

Jeg krangler kun her hjemme hvor jeg er trygg på at ingen går fra meg..
Jeg er ærlig mot meg selv når jeg blir konfrontert med ting, men kanskje ikke hele tiden..
Jeg er ærlig mot andre så lenge det ikke lager ubehageligheter eller skaper for sprekker i fasaden min..


Mål for 2008:
Mitt mål er å si fra hva jeg vil; både over meg selv, hjemme og ute.
Sette ord på hva jeg virkelig, hva jeg ønsker, hva jeg har lyst til.
Slutte å si ting bare for behage andre og slippe diskusjoner.
Slutte å være så redd for å sette mine egne behov først.
Slutte å bekymre meg for at andre misliker mine valg, at ikke alle liker meg.