Venner!

Søndag 27. april 2008

Venner ja!
Noe av det mest fantastiske man kan ha! Alle trenger vi dem i en eller annen form, de som er der gjennom tykt og tynt gjennom livet, de som ikke er familie eller kjæreste; de som gir deg en skulder å gråte på, som lytter til sorger og gleder, som støtter deg når du trenger det, som gir deg gode råd (både de du vil ha og de du ikke vil ha), som gir deg et spark når du trenger det, de du kan gå en tur med, feste med, reise med, nyte en kaffekopp en sen kveld med, de du kan male huset sammen med, de du kan nyte et glass vin med alene på hytta, de som du kan bytte barnepass med.. og de som du ikke må se eller snakke med hver dag - fordi du vet at de er der uansett og vennskapet består!


Venner ja..
Venner har alltid vært et særdeles vanskelig og omtålelig emne for meg – som til tider krever altfor mye energi og tankevirksomhet av meg! Det er et emne som opptar meg, og det har det vel egentlig gjort hele mitt liv. Det er så mye jeg ikke forstår...

Helt fra jeg var ganske liten, drømte jeg om en aller, aller beste venninne (eller venn) - som sikkert de aller fleste andre små jenter gjorde. Jeg husker at jeg hadde en god barndomsvenninne, vi var mye sammen. En serie uheldige hendelser gjorde at jeg levde litt på siden av klassen, som klassens utskudd - eller rettere sagt; klassens utnevnte mobbeoffer. Jeg hadde veldig vanskelig for å dele henne med andre, og følelsen av ikke å være god nok eller passe inn var alltid der, men det gikk.

Etter at familien "dro opp roten" og flyttet til et annet land, ble naturlig nok det vennskapet gjenstand for en mer eller mindre brå stopp. Jeg drømte en ny start, men som kjent så flytter nissen dessverre som regel alltid med på lasset - så også for meg. Det er et eller annet med at når man nok ganger har blitt fortalt at man er slik eller slik, så tror man til slutt at det er sånn. Det ble slik at jeg fant meg venner som var "svakere" enn meg; slik kunne jeg hevde meg selv litt og skrekken for å bli såret eller skyvd vekk ble mindre.. de var ofte "avhengig" av meg i en eller annen form, jeg følte meg viktig og noen "trengte" meg. Jeg trakk meg vel mer eller mindre vekk fra andre og livet ble styrt av å sammenligne en selv med andre, av å strekke seg etter umulige mål og drømmer. Jeg vet ikke når eller hvordan det skjedde - men til slutt var det angsten som begrenset meg og sinnet som drev meg fram - jeg skjønte ikke meg selv, og det gjorde vel neppe noen andre heller. Så mange år med å leve på utsiden av alle andre, av aldri å passe inn, av å være syndebukk og mobbeoffer... jeg var ikke lenger i stand til å stole på andre, ha tillit til eller la noen slippe inn under huden. Jeg ville jo allikevel bli skuffet og såret.. Livredd for å gi fra meg kontrollen, for å bli glad i noen, for å vise meg sårbar..

..og så skjedde det noe rart; min kjære poppet inn i livet mitt.. Plutselig hadde jeg noe å slåss for, noe viktig, noe som betydde noe og som var så mye verdt at jeg ikke kunne miste det. Jeg var nødt til å krype ut av skallet mitt, se angsten i øyene og temme sinnet. Det var en lang og turbulent reise, som nok ikke er over enda. Den kostet meg (oss) mange tårer, tanker, følelser, timer.. og venner. Min kjæres vennegjeng, bestående av pen blanding forskjellige mennesker fra mange steder i vårt langstrakte land, taklet ikke mitt svigende humør; mine høye topper og dype daler, min energi, fantasi og driv. Nok en gang fikk jeg bevist at jeg ikke kunne stole på noen, dele av meg selv, gi av meg selv, har tillit til andre - jeg ble jo bare såret uansett! Vi brøyt ut; stablet oss på bena "alene", lagde vårt eget liv. Jeg slåss med alt jeg hadde for å komme meg opp, for å stole på andre, ha tillit til mennesker, gi slipp på kontrollen, for å like meg selv og tro på at jeg var god nok.. for å tro på at andre likte meg for meg, akkurat sånn som jeg var.. verken mer eller mindre. Herregud det var vanskelig! Vanskelig å finne venner i halvvoksen alder, å dele av seg uten å dele alt, har tro på at ting skulle ordne seg, finne veien og få innpass nye steder. Nordmenn generelt er ikke verdens mest åpne folk. Jeg følte (og føler) meg til tider så usannsynlig alene.. så alene mellom mange mennesker.. Jeg har blitt kjent med så utrolig mye folk - men det å kjenne mange mennesker er langt fra det samme som å finne noen få gode venner å slippe inn på seg, slippe under huden, og som slipper deg inn i deres hjerte og husrom. ..og slik at det vært hele mitt liv - venner har kommet og gått, og svært få gode venner har blitt.. Noen sterke, spesielle mennesker har blitt, har stått ut løpet med meg, og det er jeg uendelig takknemlig for!


Venner ja..
Jeg drømmer fortsatt jeg.. Drømmer om denne bestevenninnen/vennen.. Denne personen som er "min" aller bestevenn, som jeg vet vil og kan følge meg gjennom alt, som tåler meg, som gir meg positiv energi, som jeg kan gi noe fint tilbake til, hvor jeg ikke føler at jeg i en konkurranse om å være best, hvor jeg ikke alltid må stille som nummer to, tre eller fire.. hvor jeg virkelig tør å åpne meg og være meg selv.. som ikke stiller andre krav en at jeg er meg.. hvor jeg slipper å være redd for å bli dumpet eller sjalu fordi noen andre er mer betydningsfulle..
Jeg drømmer fortsatt ja.. Drømmer om gode venner for oss, venner med barn på vår alder, venner å spise lunsj med, venner å gå på badet sammen med, venner å reise på ferie sammen med, venner som bare er der.. som vet alt om å ha dårlig tid, ha det travelt, om barn med mye vilje og humør, om lite søvn og mangel på energi, venner som ikke stiller krav om at man skal være perfekt.. venner som virkelig kan dele livet vårt med..
Jeg drømmer.. og midt i drømmen tok jeg meg et liten titt ut av tåken.. og jeg oppdaget noe.. Jeg har riktignok ingen virkelige barndomsvenner, men jeg har faktisk fått meg noen gode venner opp gjennom årene.. Ikke bare det, men det finnes jo så mange fantastiske nye mennesker ute i den store verden. Mennesker som jeg glemte å "se" fordi jeg har vært så opptatt med å sørge over spilt melk, over gamle sorger. Mennesker som gir meg glede og energi, som deler livet sitt med meg. Mennesker som ser meg som jeg er nå, som har lyst å være sammen med akkurat meg - for meg, som jeg kan være ærlige mot og som godtar mine valg!


Venner!

• Du liker ikke alle og alle liker ikke deg- og det er greit.
• Du har dårlig tid og det har alle andre også - og det er greit.
• Livet er ikke en konkurranse om å være mest populær og kjenne flest mennesker, ha flest "venner".
• Alle har rett til å velge og prioritere de menneskene som godtar dem uten å stille krav de ikke kan innfri.
• Alle har rett til å velge og prioritere mennesker som gir en noe tilbake, som løfter en opp.
• Venner stiller ikke kompromisser til vennskapet.
• Venner stiller opp ubetingelsesløst.
• Venner trykker deg ikke ned og stiller deg til rette for alle dine feil.
• Venner gleder seg over dine seierer og støtter deg videre til flere.
• Venner er glad i deg sånn som du er - verken mer eller mindre!