..en kamp er over..

Da skjedde det.. det som vi alle har gått i spenn og ventet på i et par uker nå.. Ehterg døde i natt.

Do not stand by my grave and weep.
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am a diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle Autumn rain.
When you awake in the morning hush,
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft star shine at night.
Do not stand by my grave and cry.
I am not there ...... I did not die.

Hjertet mitt gråter for deg kjære venn, for din elskede og dine søte små. Hvil i fred!

..bare en rolig dag..

Ja, da var mann og barn hjemme igjen - og vips er hele huset bombet igjen.. ;)
Fikk ikke lest så mye i dag heller, tankene er av en eller annen grunn helt andre steder - men jeg prøver igjen i morgen! Har kost masse med ungene i dag - og DET er godt!


Jeg skal bare én gang vandre gjennom denne verden.
Alt det gode jeg kan gjøre, all den vennlighet jeg kan vise noe menneske,
må jeg gjøre nå – må jeg ikke utsette og forsømme,
for jeg kommer aldri denne veien igjen.
Henry Drummond

Livets urettferdigheter!

Hvordan kan noe så vakkert, smilende, flott, ungt, snilt, vennlig, åpent og kjærlig bli så syk.. Så syk at kroppen spiser opp seg selv og dør.. Dør fra mann og to små barn og alt det fantastiske hun skulle oppleve her i livet..

Jeg forstår det ikke. Jeg klarer ikke å få hjernen min til å fatte det og få følelsene min til å akseptere at det er sånn. Jeg har bare lyst å trekke i bremsen - stoppe verden - dette kan ikke skje!

Jeg er ikke i stand til å bare nyte solen eller å få lest i dag.. Mye mindre er jeg vel i stand til å forstå hva som skjer i hodet og hjertet til dette vakre mennesket, hennes elskede og hennes vakre små barn. Hvordan kan livet være så urettferdig? Hvordan kan livet gå videre etter dette?

..og det pussige er, at det gjør det, uansett om vi vil eller ikke..

Alene Hjemme II

En hel dag alene hjemme.. nesten en hel dag.. og i morgen og nesten hele lørdagen også.. Utrolig. For andre gang på fem uker er jeg alene hjemme i 2,5 døgn, det er nesten for godt til å være sant!

Det er merkelig å være alene, merkelig og godt. Jeg nyter stillheten, lytter til ingenting, rydder, stuller og steller i mitt eget tempo, tenker masse på alt og ingenting - jeg tror jeg må undersøke om man kan få innvilget en alenehelg i måneden på blå resept? ;)


Idag har vi så godt som fullført bacheloroppgaven vår; jeg kan nesten ikke fatte og forstå at jeg om tre uker er ferdig med mine tre år på BI. Det er en god følelse å ha en tilnærmet ferdig oppgave liggende til lagring og modning, før vi tar den opp igjen til korrektur og kryddering om 13 dager. Nå har vi vært flinke altså!


Resten av ettermiddagen har blitt brukt til smårydding, støvsuging, farget en kjole jeg har hatt liggende lenge, lest noen aviser og oljet spisebordet.. Kost meg med biff-stroganoff, et glass vin, is til dessert og "Bacheloren" på tv - deilig "jentekveld" i sofaen. Jeg vet at jeg burde lest til eksamen i kveld, men jeg bestemte meg for at jeg trengte å slappe av og nyyyyte kvelden og stillheten. Levende stearinlys er tent i hele stuen i kveld også - for Etherg!

Takknemlighet!

Takknemlighet er et fint ord - og følelsen man får av det er enda bedre.. Den følelsen av ærbødig ydmykhet, av å være heldig og velsignet, av å ha noen å elske og å ha noen som er glad i og setter pris på deg.

I dag har jeg tenkt på mye på dette, med å være takknemlig, og hva jeg har å være glad for i livet mitt. Det er jo faktisk så mye! Mest av alt er jeg akkurat nå utrolig takknemlig for mine to søte små som suger livet til seg og nyter hvert øyeblikk, for mannen min som er glad i meg og står på for oss hele tiden - og ikke minst for at vi alle fire har helbredet noenlunde i orden.

I dag har jeg fått skryt av to venninner - og fortalt en annen at jeg bryr meg om henne og at hun betyr noe for meg.. De siste dagers hendelser får meg til å undre meg over hvorfor vi mennesker generelt er så dårlig til å fortelle de som står oss nær hva de betyr for oss.
Hvorfor venter vi med å si at vi bryr oss og er glad i folk før det (nesten) er for sent?
Hvorfor må det skje tragiske hendelser for at vi skal få øynene opp for hva vi har rundt oss - for å sette pris på livet vårt?

Det er vel en av livets underfundigheter.. Men jeg prøver virkelig nå, å være tilstede i nuet, å si hva jeg mener, å fortelle og vise folk at jeg bryr meg.. å leve nå.. De små ting i livet er så uendelig viktig - og vi må lære oss å sette pris på dem - nå!


Dagens innlegg blir avsluttet med god natt sangen jeg pleier å synge for Bøllen og Blondinen, det passer i kveld:
Jeg er træt og går til ro,
lukker mine øjne to.
Fader, se med kærlighed
til mit ringe leje ned.

Har i dag jeg, kære Gud,
syndet imod dine bud.
Vær mig nådig, vær mig god,
slet det ut for Jesu blod.

Se, o Herre, til os ind,
os, som har det samme sind,
sæt, o Gud, din englehær
om al verden fjern og nær!

Stå de syge hjerter bi,
luk de trætte øjne i.
Giv os alle fred og ro
i vor Herre Jesu tro.

Tilfeldigheter

I dag har vært en mandag, som mange andre. Jobbet litt med bacheloroppgaven, hatt to møter i forbindelse med den og endte dagen på Papirbredden i møte for fotoklubben..

Tilfeldighetene ville at jeg svingte forbi bordene utenfor bokhandleren, og der var det siste salgsinnspurt etter Mamut-salget.
Tilfedighetene ville at det var en litt større bok som stakk ut av bunken av forskjellige bøker på bordet.
Tilfeldighetene gjorde at jeg bare måtte ta ut den boka og bla i den..
..og tilfeldighetene gjorde at jeg slo opp på akkurat denne:

En plutselig befriende tanke faller ned
i hodet på meg akkurat nå
Den skal du min venn som går
og myser litt på livet ditt få
Du syns du går for sakte
og tiden går for fort
og målstreken er fjernere enn før
Men fri til å gå videre er den som har forstått
Den handler ikke om hvor langt du har kommet
det handler om hvor langt du har gåttHold hode høyt
Hold hjertet varmt
Hold av Hold om
Hold ut Hold på
Hold med Hold hardt
Hold godt Hold i
Hold av Hold om
Hold ryggen fri
Men Hold aldri opp
Hold aldri opp
Du sier andre kjenner sikkert mer tilfredshet i sitt liv
i arbeid eller redets lune skjul
Men hør min venn det er'ke alltid like lett å være rede
når men er fugl
Så sannheten har plaster og drømmen er litt halt
og ungdomsvennen møtet er en sjelden gjest
Men motorvei til paradis har ennå ingen fått
Det handler ikke om hvor langt du har kommet
det handler om hvor langt du har gått
Hold hode høyt
Hold hjertet varmt
Hold av Hold om
Hold ut Hold på
Hold med Hold hardt
Hold godt Hold i
Hold av Hold om
Hold ryggen fri
Men Hold aldri opp
Hold aldri opp

Hold av - Hold om - Hold med
Hold på - Hold ut - Hold i
Hold fast - Hold fast - Hold fast
Men Hold aldri opp!(Anne Grete Preus, 1996)

Tilfeldigheter er en merkelig sak.. I dag måtte det bare bli sånn!

Ja, vi elsker dette landet!

Søndag 17. mai 2009

Strålende sol, fuglekvitter, kanonskudd fra Bragernesåsen, grønt løv som springer ut over alt, musikkorps som spiller, glade mennesker på TV-en og i byen, festkledde og vakre store og små, god mat og drikke, hyggelig samvær med familie og venner... og vonde tær! ;)

Alt dette på toppen av at Norge vant MGP i går kveld - ja da elsker vi landet vårt! :) Nasjonalfølelsen bugner i stolte sjeler, kanskje det er på tide å bli norsk nå, i hvert fall på papiret?

Norges beste musikkorps: Strømsgodset musikkorps!!

..danser med russen.. ;)

De små ting i livet..

Lørdag 16. mai 2009

Life is too short for drama & petty things, so kiss slowly, laugh insanely, love truly, forgive quickly and never regret anything that made you smile!


Dagen i dag ble en tankefull dag det også.. tankene vandrer hele tiden til de siste dagers hendelser, til å ta vare på de man er glad, til å møte verden med et smil uansett, til å tenke positivt og optimistisk.. til å ta i mot det livet gir en..

Vi fikk en lang koselig dag i hagen i dag. Ryddet i hagen, luket, handlet masse planter/trær, plantet ut.. riktig kost og stelt. Handlet godteri, grillet og så koste vi oss i sofakroken alle fire med god mat og Melodi Grand Prix. I dag føler jeg at vi virkelig har klart å ta vare på dagen og hverandre - det var godt!

Immortality

Fredag 15. mai 2009

Livet er en finurlig reise av opp og ned, venstre og høyre, en berg og dalebane. Man vet aldri hva som venter en rundt neste sving, av godt og vondt, og det er jeg i grunn glad for. På denne reisen møter vi alle slags mennesker, store og små, begge kjønn og alle farger. Noen reiser man sammen med lenge, mens andre bare er sammen med en på en kort distanse. Noen er der som en stille trygghet og gjør aldri et stort nummer ut av seg - mens atter andre gjør et dypt inntrykk de korte øyeblikkene man deler reisen sammen.

Sent i går kveld fikk jeg vite at et menneske som jeg ikke fikk reise så lenge sammen med, har fått beskjeden om at smertelindring er det eneste de kan tilby henne nå.. at hennes liv går mot slutten. Tidlig i tredveårene og mor til to, som jeg, får hun kun et par uker igjen å leve. Hun har rukket å gjøre et stort inntrykk på meg. Med sitt vinnende smil, med sine meningers mot, med et fantastisk optimistisk syn på livet og med sin kjærlighet for andre og for det/de hun tror på.

Dagen i dag har ikke blitt det jeg tenkte meg fra begynnelsen, og mange tanker har svirret rundt i hodet. Om min egen dødelighet, om mannens og barnas. Om hvordan livet ville bli for familien hvis jeg ble borte, eller tilsvarende hvis min kjære skulle gå vekk. Man får en plutselig og vond påminnelse om hvor skjørt og brutalt livet egentlig er.. hvor urettferdig og uforståelig.. Jeg har rukket å kjenne på et stor spekter av følelser i dag også; panikk, avmakt, hjelpesløshet, sinne, urettferdighet og dyp frustrasjon. Jeg skulle så ønske at jeg kunne få gjort noe - og det er ingenting å gjøre - jeg kan ikke redde henne eller spare familien hennes for smerten.

Vi reiser videre på livets vei og har forhåpentligvis fått en dypere forståelse for noen deler av livet som vi så altfor ofte glemmer - til og med "vi" som har vært ute i hardt vær før. Slike situasjoner gir oss en lærdom og en visdom som er dyrkjøpt. Hvorfor må vi oppleve slike ting for å få påminnelser om at vi må leve hver dag til det fulle - uten begrensninger - man vet jo aldri når det kan bli den siste..

Hvor er vettet og styrken i det daglige til å leve med betingelsesløs kjærlighet til hverandre, med troen på at ting alltid vil ordne seg til slut, med evne til å leve i nuet, ta hver dag som den kommer og nyte hvert sekund vi får med hverandre, våre barn, familie og venner.

Jeg er ydmyk og takknemlig, jeg er full av respekt og av sorg..
Jeg føler for å trekke fram disse ordene igjen:
Lord.
Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
the Courage to change the things that I can and
the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)

The Rose

Til Ehterg:


Noen sier kjærligheten er en elv,
som drukner den vare følsomheten.
Noen sier kjærligheten er en barberkniv,
som skjærer din sjel til blods.
Noen sier kjærligheten er en sult,
et endeløst søkende behov.
Jeg sier kjærligheten er en blomst og du er blomstens frø.

Det er et hjerte som er redd for å bli knust,
som aldri lærer å danse.
Det er en drøm som er redd for å våkne,
som aldri tar en sjanse.
Det er en som ikke vil bli tatt,
som ikke ser ut til å kunne gi.
..og en sjel som er redd for å dø som aldri lærer å leve.

Når natten har vært for ensom,
og veien har vært for lang.
..og du synes at kjærligheten kun er
forbeholdt de lykkelige og de sterke.
Bare husk, om vinteren,
langt under den bitre snøen.
Ligger frøet som ved hjelp av solens kjærlighet om våren blir til en rose....
(Amanda McBroom)

Aller, aller siste skoledag!

Utrolig, men sant. I dag hadde jeg min aller siste forelesning på jakt etter en bachelor.. JEG har fullført tre år med fulltidsstudier på nominert tid med et godt snitt!

..og jeg er fortsatt gift, mor til to barn, bor fortsatt på samme sted i samme hus..


Jeg er full av undring - og takknemlighet - jeg er stolt av meg selv og føler meg heldig! Utrolig heldig..

Vonde tanker..

Fredag 3. april 2009

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få ro.. Jeg er så sint og opprådd inne i meg, lei meg, trist, rasende, redd og bekymret - alt på en gang.. Når jeg lukker øynene mine ser jeg bare for meg de svarte øynene hans som stirrer rett inn i mine - uten å vike. Svarte, sinte øyne som hater meg.....

....der og da følte jeg at hjertet mitt døde et lite hakk til... at det stivnet og ble til is... at en liten del av meg gikk i stykker... en del som jeg ikke vet om kan repareres igjen....

Hele kroppen føles i spenn, jeg svetter og får ikke slappe av. Tankene kverner rundt i hodet, brystet kjennes trangt og luften kommer ikke ordentlig ned i lungene. Kaoset råder, i hver krokk av kroppen min - kaos, panikk og skrekk.

Kan noen vekke meg - kan noen vekke meg uthvilt i morgen og fortelle meg at dette bare var en vond drøm... Kan jeg få starte om igjen?

En fantastisk solrik fredag i april...

...ble jeg tante for aller, aller første gang... Til en liten gutt som foreløpig heter "Knerten". Jeg kjenner meg nesten like spent og opprørt som det skulle ha vært min egen, og jeg gleder meg veldig til å se ham.. er så spent! Det skal bli utrolig flott å holde en sånn liten nyfødt sak igjen!

Tankene trenger seg på, det må jeg innrømme. Til og med mine små vakre og etterlengtede barn begynner å bli store, og det er allerede fire år siden jeg sist hadde en liten baby å snuse på. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å føle meg ferdig med å få barn, om jeg kommer til å bli ferdig med å lengte.. Jeg har dessverre ikke kommet over den "flekken" i livet mitt hvor jeg lurer på "hva hvis". Jeg skulle gjerne hatt flere barn, jeg skulle gjerne ikke hatt sykdommen min og ADHD'n, jeg skulle gjerne ha sluppet spontanabortene... og hatt allverdens tid og penger til å være hjemme med en skokk med fantastiske små mennesker rundt meg!
Kanskje i et annet liv?

En måned med turbofart må bety bråstopp..

Lørdag 14. februar 2009

..og det er vist Valentinesdag i dag sier noen..

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at kroppen ikke ville i gang, at jeg ikke orket å løfte hodet og smile, at det var tungt, at det er stopp nå. Jeg ble akutt overmannet av trøtthet, av vond rygg, tunge lemmer og motløshet. Merkelig hvordan jeg bare brått kan kjenne at det er nok, hvordan jeg overhodet ikke har plass til et eneste gjøremål mer, at jeg ikke makter en kommentar eller en tanke til - det rett og slett fult inne i hodet mitt.

Akkurat nå kan jeg ikke forstå hvordan jeg skal klare meg gjennom resten av dagen, eller hvordan jeg skal klare å stå opp i morgen eller på mandag. Jeg kjenner at jeg ikke orker at noen verken skal se på meg eller snakke til meg.. jeg har bare lyst å stikke hodet i sanden og komme fram når noen av de hundre løse trådene har løst seg. Begeret randt over.....


It's a state of mind, it's all in ones head! The cloud is to thick at this moment, to thick for me to see what I'm thinking.. or were I'm going.

En epoke er over..

Lørdag 10. januar 2009

..og en ny trer til...
I dag kastet vi ut stellebord og bleiebøtte, etter 8 år og to måneder med bleiebarn. Badet ble plutselig uant stort og en merkelig lyd har det også fått. Det kjennes både vemodig, rart og fantastisk at vi nå har kommet så langt at vi ikke har småbarn i huset lenger, at begge våre barn klarer seg selv både natt og dag med dogåing, håndvask og påkledning!

Jeg syns det er vemodig fordi tiden med min etterlengtede lille guttebaby ugjenkallelig er over, ikke mer dulling og tulling på stellebordet. Han både kan og vil selv, og gjør det i aller høyeste grad klart at han ikke er baby lenger! Han har selv hentet bærepose og egenhendig puttet restebleiene oppi for å gi dem til onkel og tantes baby som snart kommer til verden. Etter bare en uke har han lagt bak seg både dag- og nattbleie og en noen små uhell - og blitt en GUTT! Jeg er utrolig stolt av ham!

På den andre siden finner jeg det fantastisk også. Fantastisk flott å tenke på f eks dette at når vi reiser på ferie til sommeren, så har vi to store selvhjulpne barn. Vi nærmer oss stadie hvor vi kan gjøre ting sammen, nogenlunde likeverdig, alle fire. Hvor vi kan sitte rundt bordet og prate, spille spill og føre samtaler. Det gleder meg - og jeg ser fram til alle de tingene vi skal oppleve sammen, alle fire.

Det er godt å være en del av "oss".

JuletreRing!

I dag var vi en tur i byen, sammen med flere tusen andre, i forsøk på å få til et rekordforsøk. Vi møtte gode venner, spiste boller, så på menneskene og ruslet rundt det mest spesielle juletreet noen gang mens vi sang julesanger med mange andre mennesker.. En selsom, men fantastisk opplevelse. :)

Hverdagen!

Mandag 5. januar 2009

SJOKK! ..da var det opp igjen 06.30, i mørket, og starte opp familien og hverdagen.. Min kjære på jobb, Bøllen i barnehagen (uten bleie!) og Blondinen og jeg på skolen.. hvor ble ferien av?

Jeg syns det er ganske utrolig, og kanskje litt fantastisk også, at jeg får tre år siden tok mot til meg å gå ned på BI og høre hva som skulle til for at jeg kunne begynne der.. Mange års tanker, drømmer og ønsker skulle realiseres - jeg skulle endelig få meg en utdannelse!
..og nå, ja nå er det bare fem måneder igjen til jeg har fullført tre år fulltidsstudie på BI og fått meg en bachelorgrad.. Underlig.. og flott!

NYTT ÅR..

Torsdag 1. januar 2009

..og nye muligheter..

Jeg lurer på - er det vanlig å få en følelse av sjokk hver gang man trår inn i et nytt år? Jeg mener bestemt at jeg hadde den samme følelsen i fjor.. den følelsen av undring og vantro over at vi har skriver ett nytt år igjen.. går jorden raskere rundt sin egen akse, eller er det bare jeg som ikke klarer å følge med lenger?

Det er mange tanker som ruller inn over én ved et nytt års begynnelse; jeg blir eldre, min kjære blir eldre, de små håpefulle blir større.. verden går videre. Denne årets første dag må tas vare på, det er mye stoff til ettertanke her kjenner jeg, og det er godt å ha brukt dagen til å iakta de søte små. Tempoet har vært virkelig usannsynlig langsomt i dag og det tror jeg vi trengte. Mye søvn, pysj, god restemat og film på fjernsynet.. resten av verden får bare stresse videre i dag - uten oss!


Nyttårsløfter
Ja, man kan jo ikke starte et nytt år uten å være innom den tankegangen. Det snodige er at jeg faktisk ikke kommer på noe som jeg føler virkelig er så påtrengde å rette opp i at jeg må gjøre det til et nyttårsløfte og proklamere det for hele verden. Det er så mange små ting som man kan gjøre noe med, og jeg syns vi er godt i gang med å jobbe med det meste.. så mitt løfte for det nye året må rett og slett være å fortsette med å gjøre enda mer av det som vi gjør bra.