Bare Mandag...

Mhm, da var det mandag igjen da..
Mandag gjør som mandag må!

Mandagene min liker jeg best rolig og uten planer, og tatt i betraktning dagens kalender er jeg utrolig takknemlig for at vi hadde en sånn rolig søndag i går. ;)

Dagen har brakt med seg nesten to timer samtale med hjelperen min, en time på Habilitering for å jobbe med Trultes IP, middag, jentegruppe og et par styremøter.. Er nett så en itte klarer å følge me' i svinga'n.

Sitat for dagen:

"Livet utfordrer til å ta tak i det vi har, i det vi gjør der vi er."

Den andre søndagen i 2012

I dag har vi hatt et aldeles nydelig vær i Drammen. *fornøyd sukk*

Så deilig å ha en skikkelig søndag.. sove lenge, lat langsom frokost, på med skitøyet og rusle rundt i Konnerudskogen med guttene mine i vårt eget tempo. Teste på ski, løyper og form, bygge forventninger til en ny deilig skisesong.. Etter vår felles runde gikk Lars et strekk alene mens Kristian og jeg satte oss inn på SIF-hytta hvor vi kjøpte kakao med krem og vaffel. Hva er bedre og lene seg tilbake foran peisen, god og varm med noe godt i koppen, mens man har en god mor-sønn samtale med sin veslevoksne seksåring?
Det er slik opplevelser man ikke kan sette prislapp på!

Hjemme igjen kjørte Lars til Kongsberg for å hente Katrine. Fikk hjem en sliten men forholdsvis fornøyd datter. De hadde stått på skøyter, basset i snøen og ridd denne helgen - begivenhetsrikt og slitsomt. ;)


Nå er helgen ryddet vekk, vaskemaskinen har gått fire ganger og tørketrommelen går nå for tredje gang i dag. Lars og jeg har sett Criminal Minds og fått oss en liten snakk i sofakroken.
Hvis jeg skulle komme med et eneste ønske for 2012, så må det være mange flere slike dager som vi har hatt i dag. Den var ikke problemfri, skyfri eller perfekt - men den var bra og jeg er fornøyd med dagen. Jeg er faktisk til en vis grad klar for en ny uke, og jeg tror ikke egentlig at jeg kan eller vil ønske meg så mye mer enn det.

Babysteps, babysteps...

Sitat for dagen:

"I may not be there yet, but I'm closer than I was yesterday!"

En uke inne i det nye året allerede..

..og dagene flyr avgårde faktisk - mystisk!?!

Dagen i dag gikk i heidundrende fart f. eks.
Frokost, trening, dusjing, sende avgårde barna med alt utstyr, føre ferdig regnskap, gjøre avstemminger til årsoppgjøret, ta et par telefoner i forbindelse med det, lunsj, bestille bord til et par restauranter i Disney, 1,5 times BUPA møte, sende et par e-poster, kjøre trulte til avlastning på Kongsberg, samtale med lederen der, kjøre ned igjen, middag, preppe fire par ski avbrutt av litt skravling og kosing med Kristian, kveldsmat, is, litt surfing og nå NATTA..
Som jeg sa - vips så var den dagen gått..

..og det jeg kanskje syns er mest utrolig i den sammenhengen er at jeg ikke en gang har vært på jobb..

Hadde en god og konstruktiv samtale med familieterapeuten i dag, som vi begge var fornøyd med. Fikk et par helt konkrete tips som jeg skal ta med meg videre.
Den ene var å skaffe seg en "huskebok" med datonummererte sider - slik at jeg kan ha "alle huskelappene" mine samlet på et sted.
Den andre var å ta kontakt med en privat lege som (forhåpentligvis) kan se hele meg under ett - både i å få utredet de kroppslige plaggene min og i å vurdere om jeg kanskje burde bytte medisin.
Mange ting å ta tak i og jobbe med hvis man vil og orker.. og stadig kommer jeg på små ting vi/jeg kan gjøre noe med som forhåpentligvis kan bedre livskvaliteten uten for store inngrep.

Nå er det helg.. Deilig! :D

Sitat for dagen:

"Det enkle er ofte det beste" og "Mange bekker små.." ;)

Tenke seg til..

..at jeg neste glemte å skrive i dag! Det går jo ikke..
Når jeg akkurat har startet opp med å skrive i dagboken igjen, så kan jeg jo virkelig ikke hoppe over en dag. ;)
Jeg tror allikevel at jeg like godt, først som sist, skal inngå en avtale med meg selv om at jeg IKKE er nødt til å skrive hver dag og at jeg IKKE er en dårlig person selv om jeg ikke får til å skrive hver dag!

Sov lite og dårlig i natt også, og jeg våknet tung om hjertet i dag. Det har vært en av de tunge dagene i dag; føler meg trist og lei meg hele tiden uten at jeg har noen spesiell grunn - og jeg sliter så innmari med å bryte ut av det! "Ting" er bare tungt; det er tungt å puste, tungt å tenke, tungt å ta avgjørelser og tungt å fullføre noe som helst.. Jeg er bare så lei, lei alt, lei og likegyldig.. i hvert fall i dag.

Ja ja, nei nei..

Sitat for dagen:

"Husk at du er like verdifull hver dag uansett hva du selv føler på!!"

Vinglepetra...

Det er rett og slett det jeg er noen ganger syns jeg..
Vingler mellom både det ene og det andre;
- skal jeg kjøpe eller ikke
- skal jeg rydde eller lese
- skal jeg få ferdig det regnskapet eller skal jeg gjøre noe annet
..lese, rydde, se på TV, trene, sove, skrive, ordne opp et eller annet verv, firma-greier, arkivere, vaske klær, handle, ringe noen, dra på kafé, sende noen e-poster, ringe noen av de vanskelige samtalene, lage ukeplanene jeg skulle få på plass eller skrive noen av de vanskelige brevene.. Nei, hvem vet?!
Tenker så lenge på det at jeg ikke får gjort noe og så går dagene. *hmmm*

Kjenner at jeg har noen dager nå hvor anspentheten er tilbake - merkelig stressa i kroppen, anspent og "on a string". Slitsomt. Hodet kjører på høygir og jeg får ikke slappe av.. klarer ikke å legge meg og sove heller. Uroen tar helt over.
I kveld ble jeg plutselig angrepet av en voldsom melankoli mens jeg satt og skummet igjennom et par episoder med Desperate Housewifes (?!), var det å noe velte over da? Måtte bare gråte litt skikkelig, bittelittegrann, og så løsnet det i hvert fall litt. Tror egentlig at jeg hadde trengt å gråte litt mer, selv om jeg ikke helt vet hvorfor, eventuelt denge løs på et eller annet.. *sukk*

Rotete, "grisete", kaos og uro - de "andre" sidene av meg og mine diagnoser..

On the bright side; jeg har jo faktisk fått gjort noe i dag og det er jeg faktisk veldig fornøyd med. Ryddet vekk julekaker og matrester, juleblomster, tømt kjøleskapet, vasket noen skap, ryddet klær, godt i gang med årsoppgjør til rørlegger'n osv osv! .. og ikke minst at jeg endelig fikk tatt meg sammen og kokt opp alle rødbetene jeg hadde stående - og i morgen skal de legges i lake på glass og bli til rødbetskiver til min kjære!

En skritt av gangen, en dag av gangen - babysteps..

Sitat for dagen:

"I'm just marching to the beat of a different drum...!"

Hverdagen!

Og vips var hverdagen tilbake igjen!

Kjørte ungene på skolen i dag, fulgte Kristian opp og fikk lagt på plass alle tingene hans - og gjorde et forsøk på å få stilt inn den nye stolen hans sånn at den passer.

Tilbake hjemme ble det så merkelig stille i dag, stille i huset etter å ha hatt alle hjemme i nesten to uker.
Regnet siler ned ute, i grunn et merkelig vær til å være januar..
Jeg kjente veldig på at det var vanskelig å samle tankene i dag, vanskelig å finne motivasjon til å gjøre noe.
Mange springende tanker som hopper fra det ene emnet til det andre.
Mange prosjekter, hvor skal man begynne, hva skal man prioritere.
Mange telefoner som "burde" vært tatt og mange e-poster som skulle vært skrevet.
Alt for mye burde-burde som koker over i hodet mitt og gjør meg lite produktiv.

Så det har jeg satt øverst på prioriteringslisten når "hjelperen" min og jeg setter i gang på torsdag:
Få et fungerende system på lister og prioriteringsrekkefølge(r).
Få til en ukeplan med litt faste rammer som hjelper meg å prioritere og begrense oppgavene.
Få til konkrete og oversiktlige måneds- og årshjul som viser meg når jeg skal ta tak i ting.
Hva som helst som kan hjelpe meg å få orden på kaoset i hodet, dempe uroen og gi meg ro i sjelen er litt mer en kjærkomment!

..og alt som kan gi meg mer tid til hobbyer, trening og barna.. :)

Dagens sitat:

"The only way to have a friend is to be one"

På denne, den andre dagen i januar..

Ja, på den dagen skjedde det jammen meg ikke mye!
Jeg hadde gode intensjoner da jeg la meg i går kveld, hadde alle planene klare og en fin liste til både meg selv og trulte.. men den gang ei..

Formen har vært elendig i dag, kvalme, svetting og hodepine. Jeg mistenker at det var et par piller jeg tok som ikke slo helt heldig ut. Uansett ble dagen ambutert og tilbragt sammenkrøllet på sofaen mye av tiden. Jepp!

Katrine hadde siste dag hjemme i juleferien i dag og Kristian var på SFO. I morgen starter skolen og hverdagen igjen for fullt! Jeg er spent på hva denne vinteren og våren bringer, for både barna og meg. Både i forhold til psykisk og fysisk helse, tilrettelegging, terapi og rutiner. Ikke minst i forhold til hva som skjer med arbeid og meg og alle mine greier.

Uansett: I morgen begynner jeg på'n igjen. Kalenderne skal oppdateres, møter og "hjelpepersonal" skal på plass, middaglista skal lages og regnskapet til rørlegger'n skal ferdigstilles. En ting av gangen, en dag av gangen!

Sitat for dagen:

"When the bottom is reached, there is only one way to go: UP!"

Aftensang for travle barn..

Kjære Gud i himlen,

du som er så god:

Gi meg mere fri

og mindre SFO!

Jeg er bare åtte

år fra topp til tå,

men har alt for mange

ting å tenke på,

tenke på, tenke på,

men har alt for mange

ting å tenke på.

Mandag blir jeg henta

etter Ann-Mari,

og så blir jeg kjørt

til Skoger for å ri.

Klokka åtte henter

pappa meg med bil,

og så får jeg Donald-blad

og Happy Meal,

Happy meal, Happy deal,

og så får jeg Donald-blad

og Happy meal

(Snakkes): Jeg liker egentlig ikke så godt å ri, da, men det passer så godt at jeg rir på mandager, for da kan mamma slippe meg av på ridesenteret på vei til jobben.... Og pappa, han jobber i byen til halv åtte, og da passer det så godt at han henter meg på vei hjem.... Da trenger jeg bare vente en halvtime på ridesenteret før han kommer...

Tirsdag er det dansing,

onsdag er det kor,

jeg vil bare være hjemme

der jeg bor.

Torsdag er det håndballkamp

mot Gud vet hvem,

fredag er det hjem til

middag klokka fem

klokka fem, klokka fem,

og så blir jeg kjørt til

tanta mi på Sem.

Til jul så fikk jeg

TV-spill og DVD,

men dem har jeg ikke

rekt' å leke med.

Jeg vil aller helst

få leke hos meg selv,

men det er’ke noen

der allikevel,

likevel, likevel,

og det kommer ingen

hjem før langt på kveld.

Er det rart jeg klager?

Er det rart jeg ber om fri –

jeg har mer enn fjorten

timers arbeidstid!

Kjære Gud i himlen,

du som er så god:

Gi meg mere fri

og mindre SFO

Tekst: Veslemøy Solberg

Melodi: Sven Ohrvik

Nytt år og nye muligheter!

Litt usikker på hva som skjedde, på hvorfor jeg "datt av lasset" og sluttet å skrive i dagboka mi - igjen! Men det gjorde jeg og kommer sikkert til å gjøre det igjen også. Allikevel så har jeg et sterkt ønske om å starte igjen. Har tenkt på det lenge, men hva passer vel ikke bedre enn et nytt år for å starte med "nye" ting igjen. Jeg vil skrive om diagnoser, utfordringer, metoder, løsninger - og livet vårt opp i alt dette. Usikker på hvor interessant det blir, men det er i hvert fall utmerket terapi for en snart 40 år gammel husmor med mange tanker og for mange jern i ilden.. 

Denne første dagen i det nye året sov vi lenge alle fire, etter en koselig og rolig kveld her hjemme - med bare oss fire. Akkurat det var en milepæl for meg å komme over - feire en "storfestdag" alene.. bare oss.. og det gikk veldig fint!
Vi hadde en lang frokost/brunch i dag, hvor alle fik velge sin egen mat.. ikke helt sånn vi pleier å gjøre det! Etterpå ble det litt rydding, siden ferien er slutt i morgen, og så dro vi på kino for å se Alvin & gjengen 3. Vel tilbake fra kino fikk vi besøk av familien Antonsen og vi brukte et par timer på planlegging av sommerens tur til Florida. Vi GLEDER oss! Resten av kvelden var rolig og ungene var tidlig i seng! ;) 

Nyttårsforsetter

Ja, det spørsmålet dukker jo opp hvert år. I år har jeg faktisk ikke laget meg noen; jeg ønsker bare at vi skal ha det bra sammen her hjemme, at jeg skal være det beste jeg kan og sakte men sikkert komme meg tilbake i arbeid. Ingen tidspress, ingen store mål, ingen store grenser - bare en dag av gangen!

Sitat for dagen:
"Vi vil åpne boken. Sidene er blanke. Vi kommer til å sette ordene der selv. Boken heter Mulighet og første kapittel er første nyttårsdag."

Noen fine ord som traff mitt hjerte..

Min elskede,

slukk alle stjerner

pakk månen vekk

solen har gått ned

og du er vekk.

Stopp alle klokker

og la de kime i stillhet.

Bring tonene fra et piano

til taushet

for tiden står stille.

La fuglene kretse

og rope min nød.

Om at han jeg elsker nettopp er død.

Du var mitt nord.

Du var mitt sør.

Du var mitt øst.

Du var mitt vest.

Du var min gleder

i hverdag og fest.

Du var min natt

og min dag,

mine ord og min sang.

Hell havet ut

og hogg skogen ned.

For uten deg kan intet gi meg fred.

(fritt etter W. H. Auden)

Når jentungen er borte..

..hender det at mammaen må tenke litt..

All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa)..
Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte.
Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen!
Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig..
Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!

Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte..

Å risikere - er å leve!

Å risikere

Å le, er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte, er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møt,e er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser, er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer og sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet, er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve, er å risikere å dø.
Å håpe, er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Man kan kanskje unngå lidelse og sorg, men man kan rett og slett ikke
forandre seg, føle, vokse, leke – leve.

Lenket til sine holdninger er man en slave, man har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri....
(Leo Buscaglia, 1924 – 1998)

..sliten rett og slett - og 4 dager til ferie..!

Jepp. Jeg er sliten.. det verker sånn passe i både rygg og bekken - og jeg er ikke i tvil om at jeg lever.. ;) Jeg må innrømme at rastløsheten har satt seg nå. Jeg er urolig, avventende og kanskje en liten smule grinete også? Jeg kan nesten ikke holde ut de siste dagene kjenner jeg - de hele fire dagene som er igjen før jeg skal ha FERIE! ;)

Har hatt en rimelig effektiv dag i dag - et eller annet sted på jo uroen ut. Fått ryddet vekk fire maskiner med klær, ryddet resterende sommer/vinter-tøy hos Blondinen, vasket to maskiner til, vannet blomster, ryddet litt papirer - og ikke minst jobbet fem timer på skolen med bacheloroppgaven.. Jeg tror, og håper med mitt naive pikehjerte, at denne oppgaven vår virkelig blir bra. Det ønsker jeg meg så sterkt, av hele mitt hjerte, og det har vi jobbet for!

Dette er spennende tider!

4 dager til levering av bacheloren..
15 dager til sommerferie i Florida..

..tomt..

Jepp, nå er det tomt.. Kroppen er tom, orker ikke mer.. Hjernen har lidd overload de siste dagene, så den føles i grunn ganske tom den også.. 11 timer og 15 minutter til siste eksamen - og da kan det i grunn være det samme. Jeg gjør et forsøk på å være laid-back og ta det som det kommer, selv om jeg nok egentlig har både panikk og angst for morgendagens prøverunde.. føler meg overhodet ikke klar, her jeg sitter med bomullshode og kløende øyne.

Ja ja, nei nei.. Det går jo som det går, uansett, og om noen uker er dette glemt også.. Så da tror jeg at jeg rett og slett går og legger meg, etter en lang dag i solen med bøkene spredd rundt meg. En lang natts søvn gjør forhåpentligvis godt for hjerne og sjel. Jeg holder øynene på målet: bachelor og sommerferie!!

10 dager til levering av bacheloren..
21 dager til sommerferie i Florida..

..bare en dag..

Noen dager er - andre dager er ikke.. og i dag har liksom bare kommet og gått uten at noen oppdaget det. Kom aldri i gang, humøret har vært mildt sagt ustadig, tårene har trillet litt og jeg kom i skade for å skjelle ut en stakkars support-fyr som rett og slett bare "var der".
Jeg er sliten - mer er det ikke å si om saken!

Leste et så innmari fint dikt i dag som jeg velger å avslutte dagen med.

Det er kveld, eg står ved senga til guten min.
Eg undrande ser, er du sovna alt, sovna
før eg rakk inn å be kveldsbøn med deg
og seia godnatt?
Det er berre ei lita tid sidan du ropa:
"Kom inn til meg mor,
det er noko eg vil seia deg".

Røysta mi var vel litt trøytt, litt hard,
då eg svara: "Ja, vent no litt.
Eg lyt rydda etter deg først".
Der låg leker og bøker og klær overalt.
Eg rydda og kav, "Sjå no er eg ferdig,
no kjem eg til deg".

Då svara du ikkje, nei for du søv.
Eg vart så liten, så fattig, så veik.
Her eg står ved du kvite seng,
du trudde vel det no at mor deg sveik.
Kvifor gjekk eg ikkje med det same du ropa?
Eg kunne vel rydda etterpå då du var sovna.
No fekk eg ikkje veta kva det var du ville.

Var du sorgfull for noko, eller glad?
Skulle du fortelja om den vesle daude
fuglen du fann på vegen,
eller kor katten gjekk hen
då du let han ut i stad?
Skulle eg fortelje om engler, om himlen,
eller om stjerna som tindra so klårt?
Eg får kje veta det no, du søv.

Snart er du stor, vert vaksen, fer ut.
Du treng ikkje ropa på mor.
Du er ikkje lengre min vesle gut, eg veit vel knapt
kvar du for, her eg sit aleine i stova.
Ho er fjelga og fin no.
Der ligg ikkje leiker og sleng.
Då tenkjer eg vel: Kvifor masa eg slik?
Kvifor hadde eg så lita ei tid?
Kva gjorde vel rotet mot det å få kjenna
to barnearmer om halsen min,
og ein munn så varm imot øyra kviskra:
"Mor eg er guten din".

Eg luter meg ned.
Då ser eg ein tåre som ligg her på kinn.
Ho bivrar og skjelv før ho renn.
Eg stryk deg så fint over luggen din.
"Tilgjev meg, guten min".
Då våknar du brått og sler auga opp.
Du dreg meg så fast ned til deg.
Og munnen kviskrar mot kinnet mitt:
"Eg er så glad i deg mor, det var det eg ville seia deg."

Opp og ned.. og opp igjen..

Ja, slik går nå dagene da.. opp og ned, og litt opp igjen..

Jeg er veldig glad for at det har ordnet seg slik at jeg BÅDE får tatt eksamen på tirsdag OG gått i begravelsen til Grethe - det løftet en sten fra mitt bryst altså... og da kom jeg jammen meg i gang med lesingen i dag ´å. Det går ikke superraskt, men det går sakte men sikkert framover. Jeg tenker mye på henne, men det er greit. Det er godt å tenke på at hun har det bra nå, at alle står sammen her og støtter de hun måtte forlate, at vi har gode nære samtaler i barnehagen og at vi minnes henne med glede. Jeg har "bildet hennes" på netthinnen hele tiden - og jeg må smile hvergang jeg "ser" inn i øynene hennes.. Du var så tvers igjennom levende og god Grethe - fantastisk!


Vi gikk det store skrittet å felle furuen vår i dag! Vår 14 meter høye furu som avgir en hel usannsynlig stor mengde pollen, barnåler og kongler. Jeg er i grunn sterkt i mot å felle alle trærne på tomtene rundt omkring - og av den grunn har denne fått lov å stå også - til nå. Det avgir så mye avfall at det nesten ikke går an å oppholde seg på terrassen, og jeg nyser og klør så jeg holder på å bli sprø. Nå har vi fått masse lys i stuen og på Kristians rom, vi får det mye renere ute og vi har fått ved til i hvert fall to vintere..

"Det er aldrig så galt at det ikke er godt for noget"

En kamp avsluttes - og en ny begynner..

Dette har på mange måter vært en lang helg. En lang og urolig helg... Jeg føler jeg har gått på tå-hev hele uka, ikke klart å konsentrere meg ordentlig, uroen har sittet i kroppen.. og det har ikke vært min naturlige uro, men mer noe som ikke stemte.

Det stemmer ikke nå heller, men allikevel har det kommet en slags forløsning. Grethe har fått ro, hun har fått slippe sykdom og smerte - hun har blitt en ny stjerne på vår vakre himmelhvelving. Der skal hun blinke for sine vakre små, hver eneste kveld.
Jeg kjenner at mye av uroen har sluppet taket, tilbake er det bare tårer og hodepine.. og sorg. Jeg kjenner at det er greit, greit å kjenne på sorgen og følelsene, kjenne på at jeg er en del av noe annet - av noen andre - av noe større. At vi har innvirkning på hverandres liv, på en eller annen måte har alt dette en sammenheng.

Dagen ble avsluttet med minnestund for Grethe, i barnehagen sammen med de ansatte. Det var godt! Trygt, fint og vakkert. Det er håp - håp for oss alle.

Nå gjelder det å holde fast i disse gode følelsene, holde fast i fellesskapet og de gode tankene og ta de med seg videre på veien. Ikke glemme å ta vare på hver dag med alle de gyldne og gode mulighetene den bringer med seg!!

..en kamp er over..

Da skjedde det.. det som vi alle har gått i spenn og ventet på i et par uker nå.. Ehterg døde i natt.

Do not stand by my grave and weep.
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am a diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle Autumn rain.
When you awake in the morning hush,
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft star shine at night.
Do not stand by my grave and cry.
I am not there ...... I did not die.

Hjertet mitt gråter for deg kjære venn, for din elskede og dine søte små. Hvil i fred!

..bare en rolig dag..

Ja, da var mann og barn hjemme igjen - og vips er hele huset bombet igjen.. ;)
Fikk ikke lest så mye i dag heller, tankene er av en eller annen grunn helt andre steder - men jeg prøver igjen i morgen! Har kost masse med ungene i dag - og DET er godt!


Jeg skal bare én gang vandre gjennom denne verden.
Alt det gode jeg kan gjøre, all den vennlighet jeg kan vise noe menneske,
må jeg gjøre nå – må jeg ikke utsette og forsømme,
for jeg kommer aldri denne veien igjen.
Henry Drummond

Livets urettferdigheter!

Hvordan kan noe så vakkert, smilende, flott, ungt, snilt, vennlig, åpent og kjærlig bli så syk.. Så syk at kroppen spiser opp seg selv og dør.. Dør fra mann og to små barn og alt det fantastiske hun skulle oppleve her i livet..

Jeg forstår det ikke. Jeg klarer ikke å få hjernen min til å fatte det og få følelsene min til å akseptere at det er sånn. Jeg har bare lyst å trekke i bremsen - stoppe verden - dette kan ikke skje!

Jeg er ikke i stand til å bare nyte solen eller å få lest i dag.. Mye mindre er jeg vel i stand til å forstå hva som skjer i hodet og hjertet til dette vakre mennesket, hennes elskede og hennes vakre små barn. Hvordan kan livet være så urettferdig? Hvordan kan livet gå videre etter dette?

..og det pussige er, at det gjør det, uansett om vi vil eller ikke..