Minner fra lenge siden..

Dette innlegget har jeg skrevet mange ganger, både i tankene mine og på papiret. Jeg ønsker å få det ned på papiret, får det ut, la det se dagens lys, la det tåle å stå framme.

Natten som har vært og dagen i dag har vært full av tanker..

..tanker og minner om en tid langt tilbake..

..tanker og følelser som har ligget gjemt dypt inne i sjelen.

..tanker om valg som er tatt og hvordan veien bare ”blir som den blir” noen ganger..

Hendelser i nåtid har brakt tankene tilbake på hendelser og ting som skjedde for godt over 25 år siden, men som allikevel står klare og levende i hukommelsen som om det skjedde i går. Selv om jeg er snart 40 år, så lar de seg faktisk ikke pakke vekk.

Jeg har ofte valgt å utsette meg selv for en type ”eksponeringstaktikk” når det gjelder å ta tak i ting; ta tyren ved hornene og kjøre på. Har tenkt som så at hvis jeg bare utsetter meg selv for fobien, menneskene, hendelsene mange nok ganger, så vil jeg til slutt klare å kurere angsten, bekymringen og redselen. Kanskje til og med klare å få gamle vonde minner til å blekne i møte med nye gode som kan erstatte dem?!

Men, det er en annen side her.

Historien om et følsomt og annerledes barn. Et barn som har opplevd og gjennomlevd ting som barn egentlig ikke bør utsettes for, som et barn ikke skal utsettes for!

Jeg tror at bare et barn som har opplevd det selv vet hvordan det føles – og kun en voksen som har det barnet inne i seg vet hva det betyr å leve med det..

Sårbar, annerledes, med en ukuelig tro på andre mennesker, på det gode i mennesket. Full av tillit og pågangsmot, legger fram sine innerste tanker og sin sårbarhet. Kuet, ensom og alene, med en tro og en tillit som er brutt og oppbrukt etter å ha blitt tråkket på og utnyttet så alt for mange ganger. Misforstått og mislikt – plassert i sin egen bås.

Der sitter de, de søte menneskene som på en aller annen måte gjorde at jeg ble holdt uten for resten av ”gjengen” da vi var små. Medelever, deres foreldre, lærere, tillitspersoner..

• Jeg vet at de ikke forstår, at de ikke har noen som helst anelse om at de pretenåringshendelsene de foretok seg har fått så stor innvirkning på meg og mitt liv.
• Jeg vet at hvis deres eget barn eller barnets venner eller klassekamerater hadde blitt utsatt for noe liknende, ville de blitt dypt ulykkelig. De ville prøvd så godt de kunne for å ordne opp og gjort sitt beste for å fikse problemet.
• Jeg vet at de ikke har noen som helst anelse om hvor dypt de sårene går i et ungt menneskes sinn, i et ungt menneske som akkurat er i ferd med å forme sin personlighet og bli til sin egen person.
• Jeg vet at de ikke vet hvor mye deres ord og handlinger har preget meg, hvor mye det har kostet meg og hvor mye det har styrt livet mitt og handlingene mine.

Og her sitter jeg, voksen, reflektert og forholdsvis fornuftig, og allikevel ute av stand til å glemme. Her jeg sitter er jeg selv mamma til ei tander, forsiktig og sårbar jente som står på kanten av livet, som er en pretenåring i ferd med å forme sin egen personlighet. Hennes opplevelser og erfaringer gjør at noen av mine egne surfer opp igjen og ”slår meg” med full styrke. Jeg skulle så ønske at jeg kunne beskytte henne, skjerme henne for alt som er vondt og fælt og for alt det dumme andre mennesker kan gjøre mot henne.. når hun minst venter det.

Jeg er sterk og tåler mye, men jeg er ikke immun...
Jeg er visst ikke så tøff (distansert?) som jeg selv tror at jeg er…
Jeg merker det nå, at ting faktisk ikke preller av på meg..

…jeg er visst bare menneskelig?